Det er en tirsdag morgen tidlig i juli. I ventehallen på Mariestad stasjon forteller informasjonstavlen at tog 3379 skal gå fra spor 5.

Dagen før har vi parkert bilen på lille Tanum stasjon i Tanumshede, tre mil sør for Strömstad. Der står den nå på gratis parkering – i seg selv en raus svensk invitasjon til å reise videre med toget. I Tanum gikk vi om bord i Bohusbanan med medbragt kaffe på termos og ruslet sørover på «kadunk-kadunk-kadunk»-spor det første strekket ned til Uddevalla, der toget gled over på merkbart mer moderne skinnegang. 40 minutter med kaffebar-rast ute i solskinnet på travle Göteborg Centralstation, før reisen fortsatte inn i landet med SJs dobbeltdekker retning Stockholm.

Resten av mandagen har vi skrevet inn i reisedagboken som et solfylt møte med Mariestad. Vi gikk av stockholmstoget i Töreboda, fortsatt 20 minutter med buss og gikk til slutt det siste lille stykket på ruglete brostein til Hotel Vänerport. Der vi så ble greit innlosjert i rom med egen balkong og utsikt til gjestehavn og folkeliv.

Mariestad er i seg selv en reise verd. Denne byen ved Vänern har en av Sveriges best bevarte gamlebyer og en stolt domkirke som kneiser over en ellers lavmælt bebyggelse. Fra det gamle torget er det guidet rundtur på sommerkveldene, og for en femtilapp fikk vi anekdoter i bøtter og spann og små smugtitt inn i bakgårder og hager der livet går videre i historiske kulisser. Slik vet vi at byen har fått sitt navn etter Maria av Pfalz, som døde ulykkelig før mannen, hertug Karl, rakk å bli Kong Karl den 9.

Vi kunne reist direkte hjem igjen fra vakre Mariestad og tenkt at det hadde vært en fin tur. Men en togblogger er nå en gang en togblogger, og derfor var også Kinnekullebanan lagt inn i reiseplanene: Denne jernbanestrekningen mellom Mariestad og Lidköping som tidligere i år ble kåret til Sveriges vakreste togreise.

Og derfor står vi altså nå på Mariestad stasjon en tidlig tirsdag morgen, klare for å finne spor 5.

Ha-ha! Her viser det seg snart at det ikke er så mange spor å velge mellom, og sikkert på grunn av pågående byggearbeider, er det heller ingen spor som er merket. Men langs et gjerde bak stasjonsbygningen står en togvert og venter. Og én reisende. Og snart kommer et lite tog tuslende. Da er det nok dette som er spor 5!

Allerede før vi er om bord, har vi hilst på lokføreren – og jammen har vi også fått en hyggelig avtale med ham. Klart vi kan få komme frem og se. «Ni er välkomna!» Det er jo nesten ingen passasjerer i dag – bare vent til vi er ute av Mariestad.

Så når «det blommande berget», 306 meter høye Kinnekulle, reiser seg sørøst i landskapet foran oss, ser vi det hele fra lokførerplass. Vi har passert en flokk med hjort som beiter bekymringsløst tett inntil jernbanelinjen, vi har strøket under tunge løvkroner og over åpne åkrer og passert forbi små holdeplasser der ingen reisende hadde satt opp det gule stoppskiltet i dag. Men på Forshem stasjon stanser vi likevel, for her skal vi vente på nordgående tog.

så lenge vi holder oss her, på lille Kinnekullebanan, er det fortsatt menneskene som styrer og tar ansvar

Kinnekullebanan er verken elektrifisert eller automatisert. Her kjøres det manuelt og på diesel. På Forshem kommer en helt ordentlig stasjonsmester ut og hilser på. En slik en som faktisk holder oversikt over toglinjen og bestemmer når togene skal gå.

Toget vi kjører med, er moderne nok. Det er utstyrt med Automatic Train Control (ATC) og kan også fortsette videre ut i en mer moderne jernbaneverden. Men så lenge vi holder oss her, på lille Kinnekullebanan, er det fortsatt menneskene som styrer og tar ansvar.

Jeg hadde planlagt og bestilt denne reisen som en «blåtur» for kjæresten min på bursdagen hans, og var – når sant skal sies – litt spent. Ville det bli vellykket? Eller for sært? Svaret visste jeg først med sikkerhet da vi hadde hilst på Anneli, som hentet oss på Hällkis stasjon, og blitt innkvartert hjemme hos henne på rom 9 på Pensionat Karlsund.

Det knirker i gulvene og lukter nyvasket på «verdens blåeste» pensjonat, der det ligger ved en sving på landeveien i bittelille Gössäter. Bak huset står en gammel herresykkel og en gammel damesykkel. Om vi vil pumpe luft i hjulene, er det bare å låne! På begge sider av en lett ugredd sommerhage ser vi merkene til pilegrimsleden som går mellom middelalderkirkene i Skaraborg. Velger vi heller landeveien, må vi kanskje dele den med en bil eller to – men ellers er den vår. Det er snaue tre kilometer å sykle til Forshem Gästgivaregård, Sveriges eldste, der kjøkkenet setter sin ære i å servere gourmetmat til reisende som følger i fotsporene etter tidligere gjester som Carl von Linné, August Strindberg – og likfølget til Karl den 12.

Hjemme igjen hos Anneli på Karlslund ser vi Sverige slå Sveits 1-0 i åttendedelsfinalen i Fotball VM 2018 og deler resten av kvelden med to svenske par som også har funnet veien hit til foten av Kinnekulle.

Neste dag går vi vandringsleden opp og klatrer til slutt alle trappetrinnene i utsiktstårnet som gir 19 luftige meter i tillegg til Kinnekulles 306 moh. Det er ikke høyfjell. Det er ikke verdens høyeste. Men når alt annet rundt er vidt og flatt, er effekten enorm. Vi synes vi har sett både hele Vänern og halve Sverige når vi klatrer ned igjen.

Her på toppen av Kinnekulle har vi et velutbygd nettverk av sykkelstier og vandringsleder rundt oss, og ikke mindre enn 18 naturreservater innen sykkel- og gangavstand. Det aller nærmeste, Stora Salen, består av slåtteenger, løvskog og gammel barskog som følger «kullen» utover mot Vänern. Det er grønn frodighet og vidt utsyn i en fantastisk kombinasjon.

Dette landskapet vi står i nå, rommer mye av vår felles nordiske middelalderhistorie. Det er også her Jan Guillos romanfigur Arn kommer fra. I dag er Kinnekulle og landet rundt dessuten kjent for å tiltrekke seg kunstnere – i tillegg til pilegrimer og turister, som oss. «Kinnekulle har en energi i seg. Folk som har vært her, trekkes gjerne tilbake igjen,» har vår vertinne Anneli «advart» oss.

For vår del gjenstår denne gangen bare en lunsj på Kinnekullegården og en hyggelig retur til lille Hällekis stasjon med Anneli som sjåfør. Der har noen allerede satt opp det gule stoppskiltet, og toget stanser lydig og tar oss med.

For den som forventer spektakulær wow-utsikt fra togvinduet, kan kåringen av Sveriges vakreste togreise fremstå som noe merkelig. Da er nok nr 2 på listen, svensk-norske Ofotbanen fra Kiruna til Narvik, et sterkere kort. Kinnekullebanan skårer på sjarm mer enn på blendende skjønnhet, men svenskene skal ha ros for å se og verdsette denne lille banens personlighet og kvaliteter.

Vel hjemme igjen er det dette vi husker best fra «Sveriges vakreste togreise»: Lukten av «nyslaget hö». Smaken av ramsløk. Den svale skyggen fra høye løvtrær. Utsikten til Vänerns blå horisont i et hav av grønt. Men først og fremst – møtene med fine folk: Lokføreren som lot døren stå åpen for oss. Anneli som ventet på Hällekis stasjon og tok oss med hjem til Pensionat Karlslund. Naboen som vinket da vi skjenet av sted på to gamle sykler. Miriam som serverte oss ramsløkssuppe i Forshems Gästgivaregård. Og ikke minst – våre nye venner fra pensjonatet som bød på seg selv og delte medbragt champagne og gode historier.

Det er en slik reise som ikke slipper taket. Den vil ha oss tilbake igjen. Nordens vakreste togreiser har vi hjemme i Norge, men den mest sjarmerende, den tror jeg det er svenskene som har!