«Blue train» gir gjerne assosiasjoner til stive snipper, hvite duker og dyr luksus på eksotiske jernbanelinjer med historisk sus. «Blue Coast Train», derimot, er mer å sammenligne med lokaltoget fra Oslo til Ski. Det løper så visst ingen kelnere rundt, og med hverdagens jevne rytme, inkludert velkjente forsinkelser, bringer toget først og fremst folk til jobb og hjem igjen.
«This is a local train, often overlooked by tourists,» skriver togspesialisten Loco2, men lister samtidig opp noe av det som gjør denne lille togturen til en stor opplevelse for interrailere og andre turister som likevel finner den: Blue Coast Train balanserer over 18 viadukter og snor seg gjennom 23 tuneller på turen fra Marseille til Miramas. Alt er gjort unna i løpet av snaue halvannen time, og underveis har toget tatt seg god tid til å stoppe 13 steder for å la folk gå rolig av og på.
For en togreisende er jernbanestasjonen Marseille Saint-Charles i seg selv som en drøm. Få steder føler en interrailer seg rikere enn akkurat her, hvor store tog står oppstilt på rekke og rad, og høytaleranlegget synger om avganger til Paris, Brussel, Frankfurt, Barcelona og Madrid. Og så midt i all denne forlokkende langtrafikken, et unnselig lite tog som uten store fakter står klar for å ta oss ut i det hvite opprevne kalksteinslandskapet – «calanques» – som Marseille er kjent for. Med Interrail-billett er det bare å gå på og av som du vil, for andre koster det en lokalbillett (ca 10 euro).
Det mest storslagne utfartsområdet, Parc national des Calanques, ligger riktignok sørøst for byen og må nås på andre måter, men vest og nord for Marseille finner vi Calanques de la Côte Bleue, som lokaltoget snor seg inn i og er en del av.
Selv kunne jeg ha rukket avgangen kl 12.23, men lar den gå og tar en rolig lunsj i solen på Square Narvik. En vennlig kelner smiler lett av nordboeren som takker nei til parasoll over krisp salat og kjølig drikke. Det er min hviledag i friluft dette, på en reise som ellers handler om å komme til Malaga med Interrail-billett og tog, og jeg er klar for alle de solstråler jeg kan få.
På neste avgang, kl 13.23, er jeg med. Jeg har vann i sekken og gode sko og har lest meg opp på lokale råd. Det går selvfølgelig an å ta toget i ett strekk helt frem til Miramas, men skal en gå av for å oppleve mer underveis, er det langs kysten mellom L’Estaque og Carry-le-Rouet det bør skje. Det er her de pittoreske småstedene ligger som perler på en snor. Deretter blir dette hverdagstoget langt mer hverdagslig, og industriområder og innland overtar.

Jernbanebroene ser ut som noe kjemper en gang i tiden har moret seg med å sette opp over små lilleputtbyer

I bittelille La Redonne er vi fire stykker som går av toget, og til sammen utgjør vi en stor andel av folkelivet her denne tirsdagen i april. På en sommerdag ville første tanke være å finne beste sti til nærmeste badestrand. Denne vårdagen var det lykke god nok å kjenne solvarmen på en benk i båthavnen og ellers rusle uten mål og mening i smågater så bratte og trange at selv en bil og en gående må praktisere vikeplikt for hverandre.
Langs denne knudrete og opprevne kalksteinskysten er jernbanen bygget inn i, og blitt en imponerende del av, selve landskapet. Jernbanebroene ser ut som noe kjemper en gang i tiden har moret seg med å sette opp over små lilleputtbyer, og når du går av toget, ser du snart at jernbanesporet du har reist langs, i seg selv er en av hovedattraksjonene i området.
Ikke så rart kanskje at det akkurat her hvert år arrangeres en togfestival, Fêt du Train, i begynnelsen av oktober.