Hamburg Hauptbahnhof – det pulserende hjertet

For oss som kommer fra Norden og reiser med tog sørover til Europa, er Hamburg Hauptbahnhof selve hjertet. Hit må vi, alle sammen. Herfra pumpes vi videre. Det er pulserende. Det er hektisk. Det er mye å finne ut av, men har vi først lært oss denne jernbanestasjonen, er Europa vårt.

Selv har jeg fått god hjelp av nettsiden Showmethejourney.com før møtene både med denne og andre store jernbanestasjoner.

Men uansett hvor godt vi har forberedt oss og hvor nøye vi har planlagt, en reise blir til underveis og må håndteres der og da. Så når det skurrer informasjon over høyttalerne som jeg med min rustne skoletysk ikke klarer å fange opp, griper jeg fatt i en medpassasjer – en kvinne på min egen alder. En velkledd dame med altfor stor koffert. Om hun snakker engelsk? Flytende, skal det vise seg, og hun er godt kjent med nattoget mot Basel. Reiser her nesten hver uke. Hun har en mor på 88 som bor alene i Hamburg, selv bor hun i Sveits.

Vi tolker ny reiseinformasjon, vi venter – og vi snakker. Om å være på reise. Om livet. Om å være datter. Om å ha en mor. Om å stille opp. Om å bli sliten. Om å få lov å være der når noen trenger deg.

Og så kommer toget – denne enorme transportmaskinen som frakter folk fra nord til sør i løpet av en natt. God reise! Jeg kommer til å huske deg selv om du ikke har noe navn og jeg aldri kommer til å se deg igjen. Noen ganger er noen minutter nok til å komme nær.

Morgentåke i Shwarzwald

Noen reiseopplevelser kan sitte igjen som klare, sterke minner selv om det ikke er noe spektakulært å henge dem på. Som en stillferdig morgenstemning idet et to etasjes TGV-tog triller ut i morgentåken før dagen helt har begynt, og litt nølende blir stående å vente på nye signaler i en eventyrskog.

Mobilen forteller meg at jeg er i Shwarzwald. I restaurantvognen har to togverter gitt meg nytrukket kaffe i koppen – og det er så langt jeg kan se, bare dem og meg om bord på dette toget, foreløpig.

Dét skal nok komme til å endre seg brutalt når vi nærmer oss morgenrushet rundt Paris. Men fortsatt er dagen purung, vi er i en skog i Tyskland – og tankene kan flyte tollfritt og uforstyrret. En slik morgen, der jeg er gjest på gjennomreise i en lånt hverdag, er noe av det som gjør reisen langs bakken til noe annet og mer enn bare transport.

Kanskje er det banalt å si det på denne måten, men reisen med nattog gjennom Tyskland natten før har også vært som en drøm. Behagelig på alle vis, når en som jeg gjorde denne gangen, reiser på 1. klasse med egen kupé, dusj og toalett inkludert. Det kostet meg 1430 kroner ekstra, i tillegg til Interrail-billetten jeg allerede har. Dyrt, men deilig – og en får se på det som et hotellrom med transport.

Inkludert var også tøfler (!), sov-i-ro, fersk avis, vann, snacks – og musserende. (Det kom godt med alt sammen, med unntak av tøflene som jeg stakk inn under sengen, og glemte.) Og frokost! Den ble servert som avtalt omtrent i Baden-Baden. Da var klokken 05.30, og jeg var nydusjet og klar for dagens første kaffe.

Kl 06.20 gikk jeg av nattoget i Freiburg. Reisen fortsatte videre mot Paris kl 06.52.