Det får ikke hjelpe at jeg selv havnet på dette toget langs den franske middelhavskysten på grunn av uvær og uflaks. Nå deler jeg dette frimodig videre som et godt reisetips: Ta morgentoget fra Nice til Marseille! Det er rimelig, og det gir utsikt til folkeliv, sjø, strand og klipper røde som blod og hvite som kritt.

Ute danset våte, tunge snøkjerringer langsom tango med Avinors brøytemannskaper

Mandag 24. april 2017 falt det 17 mm snø på Oslo Lufthavn Gardermoen. Ute danset våte, tunge snøkjerringer langsom tango med Avinors brøytemannskaper. Inne haglet kanselleringene. Klokken 9.05 måtte jeg innse at mitt morgenfly til Frankfurt aldri kom til å lette. Dermed var heller ikke setereservasjonen til direktetoget Frankfurt-Marseille samme dag mer verdt enn papiret den var trykket på.
Men Interrail-billetten lå fortsatt trygt i sekken sammen med passet og var ikke tatt av depresjonen. Så snart bagasjen var frigitt og flybilletten refundert, var det dermed bare å rykke optimistisk tilbake til start. Ny flybillett sørover, nye muligheter.
Jeg byttet en lenge planlagt og lang togtur fra Frankfurt, gjennom Frankrike til Marseille, med en kjempelang dag på Gardermoen, men landet like fullt ganske blid og godt fornøyd i Nice samme kveld – og neste morgen var alle snøstormer glemt.
De fleste tog mellom Nice og Marseille krever plassbestilling, men toget kl 8.44 fra Nice og noen enda tidligere morgentog langs den franske middelhavskysten er fritatt. Det er Interrail-lykke å finne et slikt tog, særlig dagen etter at en dyrekjøpt plassbestilling er gått tapt.
Dette er dessuten et realt tog i to etasjer med plass til både rivieraturister og togpendlere, og bare de første kjemper om plassene med sjøutsikt. Så er det etter hvert bare å lene seg tilbake og hengi seg til en orgie i himmel og asurblått hav, og dele noen sekunder underveis med hver av joggerne og yoga-utøverne på stranden denne morgenen.

..vi kommer inn i et landskap der klippene er «røde som blod» og hver liten landsby har et bibelsk navn

I Cannes stopper toget og lar trillekofferter og lettreiste hverdagspendlere gå av og på, og så sklir vi videre mot Theoule. Her slutter sandstrendene brått, og vi kommer inn i et landskap der klippene er «røde som blod» og hver liten landsby har et bibelsk navn (- slik Erich Maria Remarque beskriver det i den evigaktuelle romanen Triumfbuen).
Deretter fortsetter vi inn i landet. I Les Arcs går arbeidsfolk av og arbeidsfolk på. Det vokser valmuer langs jernbanelinjene, og vinrankene står i snorrett orden over flatt landbruksland. Vi har lagt Rivieraen bak oss og er på reise inn i en del av Frankrike som ofte omtales for sine sosiale utfordringer og der Marine le Pen og hennes parti står sterkt. Om bord på dette toget er det like fullt Kardemommeby-tilstander denne tirsdagen i april. Her er det vennlige nikk og gjensidig tillit som gjelder – også mellom konduktører og passasjerer. Ingen ber om å få se noens billetter på den to timer og tre kvarter lange reisen. Min godt voksne franske medpassasjer, som svært gjerne vil vise at hun har gyldig billett, blir høflig «kontrollert». Vi andre ikke.
Ved ankomst Marseille Saint Charles kl 11.31 har vi fått noen første glimt av den opprevne klippekysten byen er kjent for, og her er klippene plutselig krittende hvite. Blendende vakkert, det også – som resten av denne lille togreisen.