Kalenderbladene faller. Snart er det høst. Denne bloggposten skriver jeg for å ta vare på flotte minner fra sommeren 2017, og for å dele ett av de aller beste reiserådene en togblogger i Oslo kan gi for sommeren 2018: Ta toget nordover! Og velg deg Kiruna hvis du vil oppleve en nordisk by med særpreg og dramatisk samtidshistorie. Vi reiste gjennom Sverige via Stockholm, Östersund og Gällivare denne gangen og kom til Kiruna tredje reisedag (se bloggposten Inlandsbanan – en svensk sommerflørt for togelskere).

Utsikten fra Kiruna mot Kebnekaisemassivet i vest, Sveriges «jotunheim», er urokkelig. Mye annet i denne byen står for fall. Hotellet vi bodde på, stort og veldrevet, skal rives. Kirken, omtalt som Sveriges vakreste, skal flyttes. Vi lever alle i en tid med mye snakk om omstilling. For folk i Kiruna er endringene ubarmhjertig håndfaste. Hus for hus og kvartal for kvartal skal gruvebyen plukkes ned og bygges opp igjen noen kilometer fra dagens bykjerne.

Kiruna synker og kan bli farlig

Det er LKABs gruvedrift som gir det økonomiske grunnlaget for denne byen, men nå er det også dette fundamentet som bokstavelig talt undergraver den. Kiruna synker og kan bli farlig. Noen har regnet, og svaret de har kommet frem til, er at det lønner seg å ta de enorme kostnadene med å flytte byen. Og deretter fortsette utvinningen av nye malmårer under dagens bysentrum. I sommer delte vi frokostbord med tynnkledde sør-svensker som var storøyde turister i sitt eget land. Ikke bare var det kjøligere enn forventet der oppe for folk som er vant til sommeren i Skåne. Det var også mer eksotisk, vakkert og dramatisk.

En reise med Malmbanan hører naturlig med blant de eksotisk, vakre og dramatiske turistopplevelsene her oppe. Denne jernbanen som går fra øst til vest og skifter navn til Ofotobanen ved riksgrensen, er selve livsnerven for gruveindustrien. Tunge malmvogner, lenket sammen i tilsynelatende endeløse rekker på langsom vandring, gir særpreg til landskapet. Som turister kan vi finne vår plass i rekken på en av de to daglige avgangene med SJs persontog til Narvik.

Selve togreisen tar i underkant av tre timer, men fordi den gamle jernbanestasjonen i det som fortsatt er byens sentrum, allerede er lagt ned, blir reisetiden lengre. Nå må togreisende busses ut til et forblåst ingenmannsland der en midlertidig stasjon er rigget opp i påvente av «nye Kiruna». Slik får vi som tilreisende kjenne litt på hverdagen folk lever med der oppe i en by på flyttefot.

Jeg kjenner et stikk i bloggersamvittigheten min fordi Ofotbanen til Narvik bare ble en transportetappe for oss denne gangen. Neste gang går vi av underveis og tar oss tid til å fotografere ordentlig langs dette som virkelig er en av Europas mest spektakulære togstrekninger. Lover!

I Narvik stopper som kjent alle spor. Slik de også gjør i Bodø om vi reiser nordover med tog i eget land. Mellom disse to byene er det fortsatt bare buss, men som en slags trøst kalles den TogBuss og korresponderer med Nordlandsbanen.

For oss var reisens egentlige mål denne sommeren en liten øy i Vestfjorden utenfor Bodø. Der ventet gode venner med husrom, gjestfrihet og utsikt til Lofotveggen. For å komme dit ut, måtte vi nå frem til kaikanten i Bodø der hurtigbåtene går fra. Raskeste reisemåte fra Oslo til Bodø er utvilsomt til Gardermoen og direktefly videre til Bodø Lufthavn. Men fineste? Neppe.