Denne bloggposten begynner jeg å skrive en mørk novemberettermiddag med regn på ruta. Jeg sitter i det dypeste røde plysjsete du kan tenke deg – i hvert fall hvis du samtidig skal tenke deg at det handler om offentlig kommunikasjon i rushtiden. Servitører i matchende vester løper rundt oss og serverer små enheter drikke og snacks. All inclusive, her på førsteklasse om bord på Thalys fra Køln til Brüssel og Paris.

Rundt oss er toget fylt av forretningsfolk og byråkrater med notater, pc og telefonkonferanser. Det er hverdag, alt sammen. Men også pur luksus for oss som ellers ikke er vant til annet enn NSB-service på denne tiden av døgnet.

Vi nyter, slik vi alltid vil nyte en behagelig reise. Og vi reiser med ro. Likevel er det bare å innrømme at roen er langt grunnere enn vanlig. Det skal ikke så mye til før harehjertet hopper og fantasien løper av sted. Noen aggressive bank på toalettdøren er nok til å utløse et helt lite skred av tenkte scenarier: Politirazzia om bord – eller langt verre, et nytt terrorangrep.

Vi er på reise gjennom Europa, og ruten går via Paris. Vi skriver 19. november 2015, det er mindre enn en uke siden terrorister gikk til angrep i Paris, drepte 129 av byens innbyggere og tok tryggheten fra dem alle. Det er bare et døgn siden fransk politi gikk til angrep på en forskanset bolig i utkanten av Paris i noe som beskrives som en lang og heftig skuddveksling. To omkomne.

Men her er vi: I hurtigtogsfart på vei rett inn i Europas blødende hjerte

Jeg innrømmer det glatt: Jeg ville ikke hatt mot til å planlegge en tur gjennom Paris akkurat nå. Men her er vi: I hurtigtogsfart på vei rett inn i Europas blødende hjerte.

Når turen likevel var ferdig planlagt og billettene kjøpt før alt dette skjedde som kanskje, men gud forby, har endret Europa for alltid, ja så gjennomfører vi. Det får være vårt lille bidrag dette: At vi holder fast på reiseplanen vår og på den måten er med pariserne en kort stund når de nå skal ta byen sin tilbake.

Vi kommer fra Oslo. Vi bor i en by som mistet tryggheten sin i et brutalt terrorangrep. Vi har vært med på å vinne en by tilbake allerede. Det er et bakteppe vi kjenner sterkt på denne mørke novemberkvelden i 2015 når vi reiser inn i Paris.

På Paris Nord: Her på denne jernbanestasjonen kommer togene tett, vårt er ett av mange, men likevel møtes vi av en hel mur av politi. Selv har vi holdt passene klare helt siden innreisen til Belgia. Ut fra alt vi har hørt på nyhetene, skulle det være grensekontroll både der og i Frankrike, men så langt har vi knapt fått et blikk fra politiet, selv om vi har sett flere passere gjennom togsettene.

Oppmerksomhet får vi ikke nå heller. Nordisk utseende, alder og trillebag er tydeligvis nok til å plassere oss utenfor alle risikoskjemaer. En medpassasjer, derimot, han utløser plutselig løpende politi rundt oss, skarpe tilrop og resolutt ransakelse. Han er ung, en anelse mørk i huden, og han bærer på store bager. Jeg rekker å se inn i et – for meg oppriktig overrasket ansikt – før vi skynder oss videre. Det er slik det er i Paris akkurat nå.

Men så er det også, takk og lov, mye som er hverdagslig og vanlig. Drosjene står oppstilt utenfor Paris Nord, og trafikken flyter seigt gjennom gatene – slik den skal i en storby en tidlig kveldsstund.

På en kort taxitur får vi denne kvelden langt mer enn vi betaler for. For det første: På vår vei videre til Paris Austerlitz, der nattoget vårt har oppstilling, stanser vi ved Place de la Republique. Sjåføren venter mens vi deler en stille stund sammen med byens innbyggere. Vi legger ned en imaginær rose fra Oslo, og håper så inderlig å kunne bidra til at også Paris kommer seg videre.

For det andre – og dette viderebringes til tross for at det å sitere taxisjåfører er en forslitt klisjé. Vår franskafrikanske drosjesjåfør var enkel i sin engelsk, men klar i sin tale. Gjenfortalt og oversatt slik jeg husker ham, sa han dette:

Det vil alltid være slik, Madame: Hvis det er store materielle forskjeller mellom folk og land i verden, og hvis det er slik at det finnes unge mennesker som ikke ser noen fremtid for seg selv. Da vil det også være unge mennesker som er villige til å gå i døden – for de ser ikke at de har noe å tape. Slik vil det alltid være, Madame.