Året vi nå legger bak oss, vil ikke bli husket for lange togreiser. Her på bloggen har reisene aldri vært kortere. Planene som ble lagt i Jernbanens år 2021, er desto større. For meg ble det bokplaner.
Ingen år er like, men sjelden har et år vært så ulikt alle andre som året 2021. En ting er å bli rammet av en pandemi, slik vi ble i mars 2020. Noe annet er det å langsomt innse at vi skal leve med den over lengre tid. Og det er vel akkurat det vi alle har brukt året 2021 til.
Ironisk nok var dette året allerede i god tid på forhånd utropt til Jernbanens år 2021 i Europa.
Her hjemme ble 2021 likevel året da togene våre mot Europa stanset og snudde i Halden. Selv da fly, busser og båter begynte å fylles opp igjen med norske sommerturister på vei sørover sommeren 2021, var og ble all togtrafikk over grensen til Sverige stengt.
Slik kommer vi til å huske Jernbanens år 2021.
Kanskje husker vi også en fersk samferdselsminister fra Fredrikstad, Jon-Ivar Nygård, som tidlig en mandag morgen sent i oktober gledesstrålende gikk om bord i Vys første grensepasserende tog siden mars 2020.
Siden har togene fortsatt å gå mellom Oslo og Göteborg. Den løsslupne gleden skulle likevel vise seg å bli kortvarig for togferiefolket. I skrivende stund, som er en desemberdag i 2021, er Europas reisekart farget rødt og mørkerødt, og reiselysten er deretter.
Reiseglede langs skinnene – bokvåren 2022
Optimismen er likevel det siste vi gir slipp på! Skal en reiseblogger klare å holde fast på sin gjennom en pandemi, må det gires om. Tenkes nytt.
Slik har jeg tenkt: Nå har jeg tid.
Tid kan brukes, og jeg har brukt den til å skrive bok. Takket være Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) har jeg fått stipend til å gjøre det. Og takket være Cappelen Damm er det nå også god grunn til å tro at alle som vil, kan få lese resultatet i løpet av bokvåren 2022.
Det blir en bok om gleden ved å reise. Om reisegleden slik den bare kan være når vi tar oss tid til å reise i landskapet, gjennom byer og land – og stoppe opp underveis. Vi skal droppe flytoget og holde oss langs skinnene i Norge, i Norden, østover til Estland og Russland og sørover i Europa.
Det er et eventyr som venter på oss når vi velger toget.
Klimakrisen – togets sjanse til comeback
For alle som klarer å ha to kriser i hodet på en gang, er togferien dessuten et av fremtidens mest aktuelle alternativ til flyferiene. Vi kan alle ta våre egne valg, og velger vi toget, har vi tatt et mer klimavennlig valg enn om vi setter oss på flyet enda en gang.
Først og fremst håper jeg at boken jeg nå har skrevet, skal gjøre det enklere for den som vil velge tog på ferie- og fritidsreiser. Om jeg har lykkes, er det opp til andre å avgjøre. Men vit i hvert fall at jeg har forsøkt så hardt jeg bare kan å forenkle og forklare billettsystemer og reiseplanlegging for den som vil reise med tog.
Ekstra glad er jeg for at den aldri hvilende moderatoren i Facebook-gruppen Togferie, Kristian Skjellum Aas, har tatt på seg jobben med å være fagkonsulent for denne boken som snart kommer.
Tilfeldighetene ville det slik at han og jeg ble invitert med i en podkast fra Energi og Klima, Norsk Klimastiftelses nettavis, 9. desember for å snakke om togreiser og togets fortid og fremtid i Europa.
Der tror jeg faktisk også at bokplanen ble røpet offentlig for første gang.
Podkasten «Er klimakrisen togets sjanse til comeback?» kan høres her.
Jernbanens år 2021 – lange linjer i Europa
Det er lett å huske 2021 som året da smittevern og kontroll på grensen ble brukt som begrunnelse for å holde utenlandstogene hjemme.
For alle som tenker at klimakrisen er togets sjanse til comeback, var det ekstra frustrende å se at togene ble holdt tilbake, selv om flyene fikk transportere folk både fra og til landet vårt. Gamle reisevaner ble dratt i gang igjen, nye reisevaner ble satt på ekstra lang vent.
Ser vi Europa under ett, er det heldigvis mer å huske jernbanens år 2021 for.
Selv husker jeg 17. mai 2021 ekstra godt. Ikke på grunn av feiringen av nasjonaldagen her hjemme – den var som kjent glissen og neddempet. Hurra-ropene tok jeg foran PC’en mens jeg fulgte en videokonferanse der europeiske samferdselsministre stilte opp på rekke og rad for å lovprise toget som fremtidens reisemåte.
Noen hadde dessuten jobbet godt på forhånd. Denne maidagen i år ble det lagt frem omfattende og ambisiøse planer for et helt nettverk av nye og lange togruter i Europa.
Trans Europe Express (TEE 2.0) er navnet. Alle TEE 2.0-rutene skal dekke minst tre land, de skal settes opp med høyhastighetstog og standarden skal være god.
I en bloggpost har jeg jeg skrevet mer om planene. Her har jeg også lagt inn kart over noen av rutene og lenket videre til mer informasjon:
Nattog tilbake på skinner
Noen få maidager senere kom det enda en god tognyhet sørfra, og denne gangen fra et tog som allerede var på skinner. Etter noen år uten nattog mellom Paris og Nice, ble det 21. mai 2021 igjen mulig å legge seg i et tog i den franske hovedstaden og våkne neste morgen på den franske Rivieraen.
«Le Paris-Nice n’est que le début”, tvitret den franske transportministeren, Jean-Baptiste Djebbari, som selv var om bord. At Paris-Nice «bare er begynnelsen» må bety at vi ser en ny fransk vilje til å satse på nattogtilbudet.
I europeisk sammenheng ble jernbanens år 2021 også året for en lang rekke andre nyheter, initiativer og planer som peker fremover mot en mer offensiv satsing på toget.
Norge er med i mye av det som ellers først og fremst pågår i EU-regi, og på Jernbanedirektoratets hjemmeside kan den interesserte finne en oversikt: Slik samarbeider Norge med Europa.
Skulle vi ellers lure på hvor det ble av jernbaneåret her hjemme, er det Jernbanedirektoratet som har en oppsummering, også av det.
Kort og kortere enn kortest på Togbloggen
På Togbloggen ble 2021 først og fremst året for korte reiser.
Sommeren 2021 – den vi kanskje husker som et lykkelig friminutt med litt lavere smittetrykk og litt større frimodighet – la mannen min og jeg ut på en dagstur med Bohusbanan i Sverige.
Vi hadde kjørt med bil over Svinesund og hadde egentlig ingen andre planer enn å tusle rundt i tunet på et lite småbruk som er vårt fristed på Jorden. Men den fjerne lyden av et lite tog på gammel skinnegang lokket oss ut – «kadunk-kadunk», «kadunk-kadunk»:
Så ble det høst. Jeg jobbet videre med mitt – jeg hadde jo et bokmanus på gang. Utenfor døren til hjemmekontoret kunne jeg av og til høre rastløs tasling.
Rett som det var stakk mannen i mitt liv hodet innenfor, og stadig oftere kom spørsmålene: «Skal vi ta en togtur?» «Kan vi ikke reise med Østfoldbanen?» «Kunne vi ikke ta en tur til Slitu?»
Slitu?
Jeg fortsatte med mitt.
Plutselig en dag hadde mannen min reist, men heldigvis ikke så langt. Snart var han tilbake – full av eventyrlige opplysninger, halvsanne skrøner og godt dokumenterte historiske fakta. Om Slitu, en stasjon langs østre linje av Østfoldbanen:
- Slitu stasjon – historien om en mjølkerampe. (Og som den observante vil oppdage, ble jeg med ham tilbake for å se selv og for å ta noen foto av gjestebloggeren.)
Et par ganger underveis i dette underlige året 2021 ble jeg selv så reisesugen at jeg blogget om reiser som i realiteten var kortere enn kortest – jeg reiste ved skrivebordet:
Finland – mitt nye togferieland
Allerede tidlig i januar hadde jeg altså begynte å drømme om en togferie til og i Finland.
Fredag 24. september kl 15.04 var tiden kommet. Da satte vi oss igjen på et tog på Bohusbanan, mannen min og jeg.
Fortsatt gikk det ingen tog over grensen mellom Norge og Sverige. Igjen hadde vi kjørt med bil over Svinesund. På Tanum stasjon satte vi bilen på syv dagers gratis parkering og gikk om bord på et tog som med velkjente «kadunk-kadunk» tok oss sørover.
Reiseruten gikk via Göteborg til Stockholm og derfra med nattog nordover til Luleå og nytt tog videre til grensebyen Haparanda.
Lørdag 25. september kl 16.00 fulgte vi den norske gjenåpningsfesten med en viss undring og på trygg avstand. Da var vi to togturister med hver vår trillebag på vandring gjennom gatene – først på svensk side av grensen og så videre på finsk side, i Haparandas tvillingby Tornio (Torneå).
Her var det ingen dans eller masseklemming på noen side av landegrensen, og to nordmenn på tur tok pent og pyntelig på seg munnbindene igjen og oppførte seg som de lokale.
Neste dag fortsatte vi reisen med tog fra nabobyen Kemi.
Her og nå vil jeg bare melde dette: For et fantastisk sjarmerende og velfungerende togferieland Finland er! Det ble ingen andre lange togreiser for meg dette året, men denne ene var innertier.
Dessverre ble det aldri tid til å blogge om denne reisen. Til gjengjeld blir det bok. Og der er Finland med!
