Kan vi reise med tog til Barcelona? Ja, selvfølgelig, og høyhastighetstog via Lyon er raskeste rute. Men vi kan også snirkle oss vakkert og rimelig over grensen til Spania med «hemmelige» somletog.

Per i dag finnes det bare én jernbanelinje der det går høyhastighetstog direkte fra Frankrike til Spania. Den krysser grensen mellom franske Perpignan og spanske Girona og fortsetter som strak linje til turistmagneten Barcelona.

Jernbanestasjonen Barcelona Sants er derfor en hub de fleste togreisende til Spania havner på.

I februar 2023 reiste jeg og følget mitt på interrailbillett til Spania og hjem igjen, og denne gangen tok vi oss tid til å prøve to alternative ruter over den fransk-spanske grensen. 

Med interrailbillett er det ekstra smart å snirkle seg langsomt frem. På de grensekryssende høyhastighetstogene må interrailere ha dyre plassreservasjoner. Somletogene kan vi hoppe på uten å betale noe som helst ekstra.

To alternative ruter over grensen

Kort fortalt reiste vi slik med tog til Barcelona – og tilbake til Frankrike igjen:

  • Inn i Spania reiste vi med et regionalt tog på den gamle jernbanelinjen ute ved kysten fra franske Perpignan til spanske Port Bou. Derfra fortsatte vi med nytt regionalt tog til Barcelona Sants. Turen tok drøyt fire timer. Med høyhastighetstog på ny linje går det unna på snaut halvannen.
  • På hjemreisen satte vi oss tidlig en morgen på et lokaltog fra Barcelona Sants. Det ruslet og gikk i over tre timer – ut av storbyen og opp i Pyreneene til franske Latour-de-Carol-Enveitg. Der kom vi til en bitte liten grenseby med et stort jernbanebygg og gode togforbindelser nordover til Toulouse og Paris.
«Hemmelige» tog

Ingen av disse to reiserutene er selvfølgelig mer hemmelige enn at mange togturister tar dem. Særlig den alternative ruten ute ved kysten er mye brukt og ofte anbefalt for interrailere.

Det er nå likevel slik at høyhastighetstogene er lettere å finne, og på vanlige rutesøk er det alltid de som dukker opp.

Jeg håper derfor at denne bloggposten kan være til hjelp for andre som planlegger å reise med tog til Barcelona – og videre i Spania. Nederst finner du lenker til nyttige nettsider og kart som viser de to «snirklerutene» jeg skriver om.

Flyplass uten fly

Men først en rask titt på travle Barcelona Sants slik den er best kjent.

Barcelona Sants er som en flyplass. Riktignok uten fly, men ellers med det meste vi kan både elske og hate med flyplasser. På den positive siden: Effektiv transport.

De drøye 60 milene videre til Spanias hovedstad Madrid gjøres unna på snaue 3 timer med tog fra Barcelona, og i skrivende stund (oktober 2023) er det tre ulike togselskaper som konkurrerer på denne strekningen med til sammen fire ulike tilbud. Både pris og komfort varierer.

Det internasjonale togtilbudet på Barcelona Sants er ikke på langt nær så imponerende som det innenlandske. Men for eksempel fra franske Lyon kan vi komme oss over grensen med tog til Barcelona på fem timer.

Sikkerhetskontroll og kø

All denne effektive transporten langs bakken kommer dessverre også med samme plunder og heft som vi kjenner fra flyplasser.

På Barcelona Sants må vi stille opp i god tid før avgang og stå i kø for sikkerhetskontroll og innsjekk til alle høyhastighetstog. Pass eller ID-kort, gyldig billett og plassreservasjon må være på stell – her kan ingen reise på sparket.

Sikkerhetskontrollen er riktignok litt enklere og raskere enn luftfartens, og de beste spanske togene er langt mer komfortable enn de fleste fly i Europa. Men likevel – det ligner.

To verdener møtes

Reiser vi med høyhastighetstog, kan vi komme til å overse det – men på Barcelona Sants er det to verdener som møtes.

Hverdagstrafikken til og fra millionbyen går på linjer som lever et helt annet liv.

Til alle døgnets tider skal folk på jobb og hjem igjen. Folk bor i bydeler, forsteder og på småsteder – noen av dem langt fra turistmagnetens verdenskjente landemerker.

Under «flyplassen» finnes det derfor også perronger der lokale og regionale tog tikker inn og ut i sitt eget tempo.

Vår hjemreise fra Spania

Tidlig en morgen i februar 2023 stod vi i dypet av Barcelona Sants og ventet på «vårt» lokaltog.

Og ja, jeg velger å starte med å fortelle om hjemreisen først. Av de to snirklerutene vi fikk med oss til og fra Barcelona på denne spaniareisen, var det definitivt timene på et tog som klatret opp fra kystbyen og inn i Pyreneene som hadde mest eventyr i seg.

Vi hadde kommet med et høyhastighetstog direkte fra Malaga kvelden før, og for enkelhets skyld overnattet vi på Barcelo Sants, et hotell i selve stasjonsbygget.

Et nedtagget lokaltog til Pyreneene

Reisedagen startet derfor utrolig greit, med en heistur fra resepsjon til stasjon. Der nede i «flyplasskaoset» måtte vi finne sperringene til plattform 7-10, vise frem interrailbillettene til en betjent, slippe innenfor – og ta en rulletrapp ned.

Der stod vi. Med trillebagene våre på langtur, sammen med folk som skulle på jobb eller hjem igjen fra nattskift i storbyen.

Her på denne delen av Barcelona Sants kan interrailere hoppe fritt på et hvilket som helst tog som dukker opp, men vi hadde en dagsplan og ventet på R3 med avgang kl. 08.31.

Det skulle vise seg å være et nedtagget tog med en utrolig sammensatt rute foran seg.

«T-bane» på langtur

Den første snaue timen var temmelig uskjønn. Eller – det handler selvfølgelig om smak og behag. Tenker du at en tur med en t-bane i en storby har sin sjarm, så var det omtrent slik.

Etter hvert krabbet toget opp i dagslys og fortsatte gjennom industriområder og drabantbyer.

Fortsatt ikke så mye å skrive hjem om, men vi hadde hverdagsliv rundt oss. Folk som hadde duppet av – eller kanskje til og med sovet tungt – på de temmelig harde setene, våknet til. Og gikk av.

Utenfor grimete togvinduer begynte landskapet å få fasong.

Vi var ikke lenger bare i utkanten av Barcelona. Vi kom til små byer som så ut til å leve sitt eget liv.

T-banefølelsen forduftet underveis. Mer og mer fikk vi en opplevelse av å være om bord på et lokaltog med usedvanlig store ambisjoner.

Lokaltog i fjellandskap

Setene var fortsatt de samme. Enkle, harde og rette i ryggen.

Ingen konduktør å se og selvfølgelig ingen restaurantvogn eller servering. Men vi var utvilsomt på langtur inn i Pyreneene og over til nabolandet Frankrike.

Etter hvert var det blitt bare oss to nordmenn på hjemreise, en spansk soloreisende med tung bagasje og tre andre passasjerer igjen på hele toget.

De tre kunne vi ikke uten videre bestemme nasjonaliteten på, men underveis og inn i fjellandskapet overhørte vi lange telefonsamtaler på fransk og engelsk om reiseruten videre. Mye frem og tilbake, der, men de hadde – som oss – Paris som dagens reisemål.

Plutselig strøk vi tett inntil en loddrett fjellvegg. Like etterpå åpnet landskapet seg til store sletter med hester på beite.

Skogkledde lier. Forfalne steinhus. Lette tåkeskyer og glimt av sol på fjerne topper.

Slik huskes denne formiddagen på et lokaltog som startet ut fra Barcelona Sants midt i morgenrushet.

Tre timer og tyve minutter

Vi hadde vært om bord i drøye tre timer da vi kom til Puigcerda, den siste byen på spansk side.

Uten å gjøre noe som helst nummer ut av det fortsatt dette underlige lokaltoget over grensen og inn i Frankrike.

Ganske nøyaktig tre timer og tyve minutter etter avgang fra Barcelona Sants stanset vi på endestasjonen, Latour-de-Carol-Enveitg.

Der var vi seks passasjerer som gikk av, og en rengjøringsbetjent som straks klatret om bord.

For øvrig var det dørgende stille på perrongene.

Stedet gud glemte

Latour-de-Carol er stedet gud glemte, men som jernbanen har gjort desto mer ut av.

Stasjonsbygget er høyt og langt og ser absurd overdimensjonert ut for et sted med 450 innbyggere. Skal vi tro det vi kan lese på Wikipedia, er det dessuten Frankrikes lengste overbygde perrong som strekker seg langs bygget.

Helt sikkert er det i hvert fall at denne stasjonen 1200 moh. i Pyreneene er en av de få i hele verden som betjener tre ulike jernbanespor med ulik bredde.

Lokaltogene fra Barcelona kommer og går på spanske spor, mens nattog til og fra Paris og regionale tog til og fra Toulouse går på franske.

Den tredje linjen er smalsporet og kjent for å være spesielt spektakulær. På den går sjarmørtoget «le Train Jaune» – et knallgult lokaltog som snirkler seg mellom kysten og fjellene på fransk side av grensen.

Rosévin og franske grynt

Snaue to timers ventetid i Latour-de-Carol er mer enn nok, men i og for seg også akkurat passe. I hvert fall hvis en er heldig – som vi var – og finner ledig bord på Le Bistrot de la Gare.

Der var det lunsjtid da vi kom, og en relativt stor andel av stedets innbyggere var godt i gang med dagens rett.

En travel, men smørblid, servitør forklarte raskt og greit med franske grynt og en klaps på egen skinke hva dagens rett var. Vi takket ja til både den og et par glass, og følte oss vel ivaretatt og godt integrert i landsbylivet der vi satt.

Andorra på venstre side

Et enkelt fransk regionaltog stilte opp og tok oss med videre nordover gjennom Pyreneene og til storbyen Toulouse. Også dette var et tog vi kunne gå fritt om bord på med interrailbillettene våre.

Fortsatt var dette en reisedag med mange inntrykk og lavt tempo – og en helt annen opplevelse enn å reise raskeste rute med høyhastighetstog.

Et par mil nord for Latour-de-Carol stryker jernbanelinjen tett inntil miniputtstaten Andorra. Fyrstedømmet er kjent for sine fjell. Vi kunne skimte noen av dem gjennom flyktige regnbyger og lavt skydekke.

Taktskifte i Toulouse

To timer og tre kvarter tok det oss å komme fra den underlige, lille grensebyen i Pyreneene til totalt taktskifte på hektiske Toulouse Matabiau.

Der bidro både ettermiddagsrush og store ombygginger til kaos og høyere puls.

Men derfra gikk alt, bokstavelig talt, i hurtigtogsfart – gjennom kveldsmørket, via Bordeaux til Paris Montparnasse med et tog vi hadde forhåndskjøpt setereservasjoner til.

Reisedagen som startet i Barcelona kl. 08.31, endte i Paris kl. 21.52.

Om dette er en reiserute jeg vil anbefale andre og selv kan tenke meg å ta igjen?

Så absolutt!

Enklere og raskere langs kysten

Både enklere og raskere er det likevel å sno seg inn og ut av Spania med regionale tog ute ved kysten.

På vår interrailreise i februar 2023 tok vi hele reisen sørover gjennom Frankrike med regionale tog (merket med TER i rutetabellene). Med andre ord ikke en eneste plassreservasjon å tenke på underveis.

Vi hadde derfor den langsomme takten godt innarbeidet da vi sent en kveld kom frem til Perpignan, den siste store jernbanestasjonen på fransk side av grensen.

Også der er det hotell i samme bygg som selve stasjonen. Det er ikke overveldende sjarmerende å bo på Kyriad Prestige Perpignan Centre del Mon, men praktisk er det.

På gamle spor langs kysten

Også denne reisedagen begynte derfor enkelt for oss, med en kort gåtur fra resepsjon til stasjon, der et fransk regionaltog stod oppstilt med spanske Portbou som endestasjon.

Høyhastighetstog mellom franske Perpignan og spanske byer er et fenomen fra vårt eget årtusen. På de gamle sporene mellom Perpignan og Portbou begynte togene å gå i 1878.

Det er fint å krysse grensen på den gamle måten!

Særlig den første delen av denne reisedagen vår i februar gledet vi oss over. Vi kom tett på klipper og kyst og fikk utsikt over Middelhavet.

Togbytte

Et togbytte må alltid til langs denne ruten, enten det tas i den franske grensebyen Cerbère eller spanske Portbou. For vår del ble det tre kvarters venting i Portbou, på en stasjon som ikke hadde så mye å by på, annet enn spansk sol på perrongene. Men akkurat det er mer enn godt nok for to nordmenn på tur!

Så langt alt vel, og vi kom oss også helt greit videre til Barcelona Sants.

Storbytrengsel

Det å reise med et regionalt tog til Barcelona huskes likevel som litt mer svett enn alt det andre jeg har skrevet om i denne bloggposten. Toget fra Portbou stoppet 25 ganger underveis. For hvert stopp ble det mer folksomt om bord, og til slutt var det temmelig fullt.

Med start fra Perpignan kl. 8.55 var vi fremme på Barcelona Sants kl. 13.10.

Der brukte vi stasjonen som «flyplass» denne ettermiddagen.

Med forhåndskjøpte plassreservasjoner gikk vi gjennom innsjekk og sikkerhetskontroll og satte oss på et høyhastighetstog som tok oss direkte til Malaga. Ankomst kl. 21.46.

Smart tips for interrailere

Det er og blir et smart tips for interrailere å se etter tog som ikke krever plassreservasjoner. Desto bedre er det hvis en også har slakk i programmet og kan ta noen flere stopp underveis enn det vi tok oss tid til på denne delen av vår interrailtur.

Selv for den som velger å reise med tog til Barcelona og Spania på enkeltbilletter, kan det være vel verd å få med seg klippekyst eller fjellandskap langs de «hemmelige» rutene over grensen.

Hvordan du kan lete opp disse rutene når du planlegger egen reise, har jeg forklart i boksene nedenfor. Hemmeligere enn det er de ikke!

 

Slik reiser du med «hemmelige» tog

Har du interrailbillett, trenger du ikke plassreservasjoner på disse togene. Skal du reise på enkeltbilletter, kan du kjøpe dem på stasjonen.

Det eneste du trenger på forhånd, er derfor å vite når de går.

Alle søketjenester tar det for gitt at vi vil fortest mulig frem. På strekninger der det er høyhastighetstog, er det derfor de som dukker opp. For å få opp langsommere ruter, må vi tilpasse søkene.

 
Perpignan via Portbou til Barcelona

Har du interrail-appen RailPlanner, er det enklest å bruke den. Søk opp Perpignan-Barcelona Sants, men filtrer søket først ved å huke av for «No seat reservations required».

Søketjenesten fra Deutsche Bahn regnes som den beste for europeiske togtider, men mellom Perpignan og Barcelona må vi ta et par grep for å få opp den langsomme ruten ute ved kysten:

  • Bahn.com
    Skru av «Show fastest connections» nederst i søkefeltet!

  • Del opp reiseruten i to søk:
    Perpignan-Portbou
    Portbou-Barcelona Sants

  • Det kan likevel dukke opp noen forslag som inkluderer tog med setereservasjon. Sjekk derfor at det står R eller TER ved avgangene.

Du kan også bytte ut den spanske grensebyen Portbou med den franske Cerbère for å få flere avganger å velge mellom (- det varierer hva som er endestasjon).

Barcelona via Latour-de-Carol til Toulouse

Det «hemmeligste av de hemmelige» togene, er lokaltoget (R3) mellom Barcelona Sants og Latour-de-Carol-Enveitg. Dette toget finner du ikke i de vanlige søketjenestene. Hos det spanske togselskapet Renfe ligger det som «Rodalies de Catalunya» på en egen siden for «Cercanías (Commuter)».

Lett skal det altså ikke være, men her er lenke til søkesiden:

Mellom Latour-de-Carol og Toulouse går det kun regionale tog, og de er derfor enkle å finne:

  • Bahn.com
    Legg inn stasjonene Latour de Carol-Enveitg og Toulouse-Matabiau
Om å reise med raske tog til Barcelona
Se også disse bloggpostene
Reklame for egen bok

I boken min «Ferie med tog – Reiseglede langs skinnene» har jeg skrevet mer om å reise med tog til Spania.