Julen 2020 er ingenting akkurat som før. Denne bloggposten er også litt annerledes. Den er ment som et julekort til dere alle, og handler om Mikkjel Fønhus, Valdresbanen, rutebiler og julenissen.

Selvfølgelig tror jeg på julenissen!

Til tross for at han så langt jeg kan huske tilbake, alltid har latt seg avsløre som en eller annen, har jeg alltid gitt ham en ny sjanse. Og i år har han endelig klart det. Han dukket opp og forsvant igjen, uten å legge igjen andre spor etter seg enn årets julegave.

Plutselig bare var den der. I haugen av papirer og smårot som jeg denne førjulsdagen 2020 måtte rydde opp i, lå «Tidsskrift for Valdres Historielag. Årbok 1973. Hovudemne: Valdresbanen».

En rød fin bok med gullskrift på permene, og mellom dem massevis av lesestoff til lange romjulsdager. Nissen visste hva jeg ønsket meg.

Valdresbanen har betydd mye i livet mitt

Men alle barn smugtitter på pakkene, uansett hvor snille de ellers måtte ha vært i året som gikk.

Nå har jeg lest de første sidene av tidsskriftet og fått en reise i tid og rom, her på kjøkkenet i en gammel tømret bygning på hjemgården min, i en utkant av Valdres. Et dalføre der jernbanen i dag har status som sidespor uten trafikk.

«Valdresbanen har betydd mye i livet mitt» er tittelen på disse første sidene, og teksten er signert Mikkjel Fønhus, villmarksforfatteren fra Nissebakkin i Hølera.

Mikkjel Fønhus – slik jeg husker ham

I min barndom var Mikkjel Fønhus minst like virkelig som julenissen. Av og til så vi ham, også. Og enda oftere hørte vi om ham, eller hadde høytlesning fra bøkene hans i lesetimene på skolen.

Men for meg var han også barndommens eneste bindeledd til Afrika.

I et gammelt familiealbum som lå under kaffebordet i finstua i huset jeg sitter i nå, var det flere bilder av Mikkjel Fønhus. Fjern slektning og nær jaktkamerat av tidligere generasjoner her på gården som han var.

Det var også noen bilder der som han selv hadde tatt og sendt til slektningene sine her i Hedalen. Og blant dem var det ett som jeg husker med ekstra eventyrlig grøss: en slange på en grusvei i Afrika.

Kanskje var det blitt tatt da han samlet inspirasjon til romanen «Løvene i Kilimatui».

Et innstendig trass

Tilbake til Valdres og Valdresbanen:

«Når ordet Valdresbanen blir nevnt, rører det meg støtt lint ved hjertet,» skriver han i tidsskriftet fra Valdres Historielag.

I 1973 gikk det fortsatt persontog på Valdresbanen, men bilene og bussene hadde for lengst begynt å erobre dette dalføret mellom Bergensbanen og Dovrebanen.

Mikkjel Fønhus strittet til det siste mot alt som hadde motor og mer enn to hjul. Han syklet så lenge han levde, og gjerne bredbent midt i veien i et innstendig trass mot bilene som hadde det så travelt med å komme frem.

Skulle Mikkjel Fønhus fort frem, tok han Valdresbanen.

Første gang med Valdresbanen

Første gangen var i 1904, eller 1905.

Da var han ti, eller elleve, år gammel, og Valdresbanen gikk fortsatt ikke lenger enn til Tonsåsen. Fra Hølera i Begnadalen til Tonsåsen var det langt. Til Etna stasjon var det litt kortere, men fortsatt en seig dagsmarsj for en mor og to smågutter.

Mikkjel Fønhus skriver om forventningene han gikk med over åsbygda Leirskogen denne dagen:

«Dette å skulle reise med jernbane hadde jeg sett fram til som en fantastisk opplevelse. Jernbane var noe jeg hadde lest om, og sett bilde av i bøker.»

Da moren og småguttene endelig nådde frem til Etna stasjon, var toget gått.

Verden sett gjennom en dørsprekk

Stasjonsmesteren visste likevel råd. Han fikk dem om bord i et godstog som kom «med bulmende røyk opp fra skorsteinen». I mørket på noen kasser, men med døren på gløtt ut mot den store verdenen utenfor, fortsatte reisen fra Etna til Nordsinni.

«..jeg har sjelden sett og opplevd så mye på elleve kilometer, enda det gikk så rasende fort med oss. For dette var første gangen,» skriver han.

Senere i livet fortsatte Mikkjel Fønhus å ta Valdresbanen. Til middelskolen på Aurdal og til gymnaset i Kristiania.

Og i tidsskriftet fra 1973 skriver han at han ennå reiser med den, «så ofte det passer».

Da var Valdresbanen like fullt i ferd med å tape kampen mot den nye tiden. Valdres Historielag ante nok at trafikken på banen skulle komme til å gå over i historien da de ga ut årboken sin dette året.

Men Mikkjel Fønhus forble trofast så lenge han levde.

Livet på toget – nesten som heime

Selv er jeg en glad og flittig bruker av Valdresekspressen, men likevel kommer jeg aldri noen gang til å skrive om bussturene mine fra Oslo til hjembygda. De er effektive. Mer er det heller ikke å si om dem.

«I en rutebil sitter en helst som en fange; men på et jernbanetog kan en gå omkring som en har hug på, legge seg på en benk og sove, sitte ved et bord og skrive, kort sagt innrette seg nesten som en var heime,» skriver Mikkjel Fønhus.

«Derfor heller Valdresbanen enn rutebilen.»

Bedre kan det ikke sies.

God jul! Ta pent imot julenissen, og stell godt med alle drømmer om nye reiser langs jernbanesporene!

 

Mer om Mikkjel Fønhus og om Valdresbanen
 
Illustrasjoner

Bildene fra Valdresbanen er gamle postkort, brukt med tillatelse fra Narvesen. Flere historiske postkort på narvesen.no.

Kartet nedenfor viser Valdresbanen fra Eina stasjon på Gjøvikbanen til Fagernes. Jeg har også markert Hølera, der Mikkjel Fønhus bodde, og stasjonene Etna og Nordsinni, som han reiste mellom som guttunge i 1904 eller 1905. 

Se også foto av Mikkjel Fønhus nedenfor, hentet fra nettsiden mikkjelfonhus.no.