Glacier Express er en rullende restaurant med panoramavinduer. Søstertoget Bernina har langt enklere servering, men like storslagen utsikt. Bli med om bord i panoramavogner gjennom Alpene!

Når det kommer til jernbanelinjer i fjellandskap, er vi født bortskjemte vi som er født i Norge. Noe vi derimot ikke skjemmes bort med her hjemme, er tog med panoramavinduer. Det er dessuten lenge siden maten om bord på norske tog ble servert i noe annet enn plast og papp.

Vi må til Alpene for å finne togreiser som er pimpet opp med panoramavinduer og servise som det klirrer av.

Noen vil kalle det rent jåleri å ønske seg slik panoramaluksus på en togferie. Noe det for så vidt også er. Panoramaeventyrene kommer dessuten ikke gratis. De kjøpes for penger.

Det fine er at all den alpeutsikten vi kan betale ekstra for å se gjennom panoramavinduer, kan vi også få med oss fra helt ordinære, men gode tog langs de samme linjene.

Hvordan vi reiser med tog gjennom Alpene, er derfor et spørsmål om smak, behag og budsjett.

Denne bloggposten handler først og fremst om å ta et strekk med turistmagneten Glacier Express, slik vi to seniorer med interrailbilletter på 1. klasse gjorde på en reise i februar 2023.

Litt skal den også handle om søstertoget Bernina Express, som jeg reiste med våren 2018.

(REKLAME FOR EGEN BOK: Jeg har skrevet mer om Bernina Express i boken min, Ferie med tog – Reiseglede langs skinnene. ANNONSELENKE )

Zürichsee og Walensee med på kjøpet

En drøy times togreise sørøst for den største byen i Sveits, Zürich, ligger landets eldste by, lille Chur.

Vi var kommet til Zürich med direktetog fra Kiel dagen før.

At vi våknet til en krisp vinterdag under skyfri himmel, var selvfølgelig ren og skjær flaks. Alt annet denne dagen var nøye planlagt. Vi hadde plassbilletter til Glacier Express fra Chur til Brig.

En reisedag satt av til et forhåndskjøpt og godt tilrettelagt togeventyr, med andre ord.

Det aller mest eventyrlige med å reise langs bakken er likevel at opplevelsene strømmer på og aldri helt lar seg forutse.

Selv om det å sitte i 2. etasje på et helt ordinært sveitsisk InterCity-tog en times tid denne morgenen var ren transportetappe i våre planer, var det overveldende nok.

Ut av storbyen langs Zürichsee er det idyllisk og videre langs Wallensee storslått vakkert.

Chur – der alpeeventyret begynner

For mange turister fra hele verden er det likevel i Chur det store alpeeventyret med tog virkelig begynner.

Chur ligger ved inngangen til fire alpepass. På byens togstasjon ender den normalsporede jernbanen fra Zürich, og her starter et nettverk av smale alpespor. Tog kommer og går ofte på stasjonen i Chur. De aller fleste av dem er knall røde og kjøres av Rhätische Bahn.

Det skinner sveitsisk velstand av alle sammen. Men det spesielle toget vi ventet på denne morgenen, omtales gjerne som selve juvelen.

De langsomme ekspresstogene

For søstertoget Bernina Express er Chur start og slutt på reisen til og fra Tirano i Nord-Italia.

Da vårt tog tikket inn på perrongen kl. 10.55, hadde det allerede vært på marsj i to timer. Glacier Express går i fast rute mellom St. Moritz i øst og Zermatt i vest. På denne snaut 30 mil lange ruta er turen innom Chur bare en kort omvei på en reise som fra start til slutt tar ca. åtte timer.

Den som nå legger inn litt rask hoderegning, vil forstå at «Express» i dette tilfellet ikke har noe som helst med fart å gjøre. Glacier Express går tvert imot imponerende langsomt.

Etternavnet «Express» etter Bernina og Glacier kan i beste fall forsvares med at begge disse togene med panoramavogner går direkte på lange strekninger som ellers krever togbytter underveis. Jeg mistenker nå likevel at navnet oppstod i en markedsavdeling og ble feiret med kake etterpå.

Verdenskjendiser er i hvert fall begge disse to togtilbudene blitt.

Til dekket bord på Glacier Express

Kanskje er Bernina Express det aller best kjente av de to, men det er bare på Glacier Express vi kommer til dekket bord.

Det var på sett og vis en restaurantbillett vi hadde kjøpt oss denne dagen.

Denne rullende restauranten har – heldigvis for oss som var på langtur – god plass til bagasje. Med trillebagene vel plassert kunne vi for noen timer glemme alle knep vi ellers gjerne tyr til på togtur.

Ingen medbragt niste denne dagen, selv om det vel strengt tatt er like lov på dette toget som på alle andre. Ikke nødvendig å riste gamle smuler av velbrukte papptallerkener eller hente opp krøllete papirservietter fra bunnen av nettet vi alltid har med.

Sette oss godt til rette var alt vi hadde å gjøre, og deretter la et effektivt og vennlig team av servitører ordne resten.

Luksus for to togloffere

Selv med tett tåke utenfor panoramavinduene ville vi ha følt som konge og dronning på tur da vi rullet ut fra Chur og hadde 4,5 timer foran oss på dette toget.

Om bord på Glacier Express er servering og servicetilbud det samme enten en reiser på 1. eller 2. klasse. Her som på mange andre tog betyr 1. klasse først og fremst bedre plass.

Men her i motsetning til på mange andre tog koster plassbillettene det samme for de to klassene – på vår strekning var prisen ca. 430 kroner per plass i tillegg til interrailbilletten vi allerede hadde. Samme plassbillett må også de som kjøper enkeltbilletter ha, og da vil samme tur på 1. klasse koste et par tusenlapper totalt.

Vi satt ved tomannsbord og hadde panoramavindusplass begge to.

Så langt måtte vi ha lov til å mene at vi var to usedvanlig godt plasserte togloffere – og at vi faktisk hadde fått maks uttelling for interrailbillettene våre på 1. klasse.

Rett i turistfella!

Selvfølgelig gikk likevel også vi rett i turistfella, slik turister gjerne gjør.

Det tok vi innover oss litt senere på turen, og noen råd skal jeg etter hvert dele med andre som kan tenke seg å reise med Glacier Express etter oss.

Men aller først bestilte vi kortreist hvitvin til glassene – skålte riktig fornøyd – og begynte å fordøye noen av alle landskapsscenene vi langsomt rullet forbi.

Swiss Grand Canyon

At vi skulle sitte med høye, snødekte alpetinder rundt oss på denne turen, hadde vi klare forventninger om. Litt mindre forberedt var vi på strekningen mellom Reichenau og Disentis der jernbanelinjen følger Rhinen gjennom en dyp canyon.

Sammenlignet med «the real thing» i USA er den liten, og sveitserne unnskylder seg derfor litt for å kalle den «Swiss Grand Canyon».

Et fascinerende landskap er det nå, likevel.

Og der satt vi, hadde fortsatt det meste foran oss og syntes allerede vi hadde fått med oss mye.

Fotografens luksus-luke

At panoramavinduer er fotografens skrekk visste jeg fra turen min med Bernina Express. Slike vinduer gir en storslagen reiseopplevelse, men gjenskinnet i dem blir med på minnekortet hjem igjen.

Først etterpå har jeg lest meg til at Glacier Express faktisk også har en egen bar. I den vognen er det spesielle panoramavinduer garantert frie for gjenskinn.

Der og da oppdaget jeg imidlertid en enda enklere løsning. I gangen utenfor vår vogn var det dører med vinduer. De vinduene kunne åpnes!

Da toget rullet inn i Disentis, der byens gamle benedikterkloster står rigget som perfekt fotomotiv, hadde jeg nettopp tatt i bruk denne uventede luksusen.

Det er bra jeg har en tålmodig mann og følgesvenn som tåler å sitte litt alene på restaurant.

Resten av turen hang jeg rett som det var ut av et åpent vindu med vind i hestehalen og med kameraet på så strak og lang arm jeg hadde mot til.

Høyeste punkt

Mellom Disentis og Andermatt passerer Glacier Express det høyeste punktet på ruta, Oberalpasset 2033 moh. Bilveien over passet er vinterstengt, bare jernbanen trosser alle årstider.

Her oppe på Europas tak lot vi tankene fly. Et vannskille er jo ikke noe en ser, men litt hadde vi lest oss til på forhånd.

Vi visste at vi nå passerte kildene til Rhinen – elven som ender opp i Nederland og Nordsjøen, og som vi allerede hadde sett flere ganger på denne turen. Bred og bedagelig i Tyskland, litt yngre og villere i Sveits.

Herfra og videre på vår interrailreise sørover til Middelhavet var det Rhône vi gang etter gang skulle ha utenfor togvinduet. Også den har sine kilder i alt det hvite vi nå i løpet av noen timer passerte forbi.

Sol og panorama

På denne turen vestover i Alpene satt vi på venstre side av toget. Det ga oss utsikt til noen av de dypeste dalene rett nedenfor oss, mens høye topper reiste seg på motsatt side.

Panoramautsikt hadde vi uansett til begge kanter. Og fortsatt ikke en sky på himmelen.

Det begynte til og med å bli varmt der inne i restauranten vår. Ikke plagsomt, men nok til at vi kan forstå at sollys gjennom panoramavinduer faktisk kan bli i overkant mye av det gode sommerstid.

Klisjé på klisjé

Hvordan alle inntrykkene våre fra Glacier Express-turen best skulle kunne beskrives med ord, vet jeg ikke helt. Jeg tror meg ikke til å prøve.

Men jeg kan huske at vi underveis flere ganger pekte ut i det store hvite og i lange partier øde og tilsynelatende uberørte, og sa: «Se, spor!» Noen få ganger var det harespor, men for det meste spor etter mennesker. Fotspor opp, skispor ned.

Selvfølgelig passerte vi også bebyggelse underveis. Folk lever og bor i Alpene. Eller som en av våre langveisfarende medpassasjerer uttrykte det: «It’s insane! People are living here!»

Turisme finnes det også, og flere steder underveis i rikt monn. I nærheten av Andermatt seilte det plutselig skiheiser inn i utsikten fra panoramaplassene våre. Like etterpå kjørte vi på jernbanebro over alpinløypene.

Men ellers tror jeg leseren selv får det beste inntrykket ved et øyeblikk å tenke seg en ekte alpeklisjé – og deretter gange den opp med noen timer.

Trekke pusten før Andermatt

I bratthenget ovenfor Andermatt tok Glacier Express et opphold og slapp oss ut i friluft.

Vi hadde så absolutt godt av å trekke pusten.

Da vi på neste strekning sørvestover mot Brig kjørte inn i 15 km lange Furka Basistunnelen, var det nesten godt, det også. Vi hadde mer enn nok å fordøye som det var.

For oss som hadde Brig som siste stasjon, var det mest spektakulære nå tilbakelagt.

Men alt er relativt.

Rett nord for Brig reiser fjelltoppene seg mer enn 4000 moh., og mellom dem ligger Alpenes største isbre. Hele området Aletsch-Jungfrau er tatt inn på UNESCOs verdensarvliste.

De fleste andre som var om bord på Glacier Express denne februardagen, fortsatt videre til endestasjonen Zermatt, en veiløs og velkjent alpeby ved foten av Matterhorn (4478 moh.).

Glacier gourmet – et godt råd

Glacier Express markedsføres uten blygsel med merkelappen gourmet, og menyen er høytidelig signert «Your Panoramic Gourmet team».

Toget har kjøkken om bord, og menyen er imponerende nok.

Det er hjemme ved PC’en vi går i turistfella. Der ledes vi lett til å forhåndsbestille en fast meny. Og dermed er det gjort. Vi havner på samlebåndet.

De som derimot kommer om bord uten forhåndsbestilling, kan velge fritt fra à la carte-menyen og får servering først.

Når det blir «hopens» tur, deles det raskt og effektivt ut mye ris med litt gryte og grønnsaker til.

Vi hadde betalt ca. 486 kroner per person for vår forhåndsbestilte to-retters. Hadde vi tatt valgene våre om bord, kunne vi kommet bedre – og gjerne også billigere – fra det.

Så dermed er rådet gitt, men jeg gir det med et lite stikk av dårlig samvittighet. Jeg skjønner jo at personalet om bord på en rullende restaurant ønsker seg flest mulig lettstelte gjester.

Excellence class for de kresne

De virkelig kresne sitter uansett ikke på hverken 2. eller 1. klasse på Glacier Express.

I landet vi for tiden eksporterer våre milliardærer til, finnes det også en Glacier Express Excellence Class.

For fem og en halv tusenlapp er det mulig å sikre seg plass også der, men interrailbillett på 1. klasse eller annen reisebillett kommer i tillegg.

Bernina eller Glacier Express?

Av de to søstertogene med Express til etternavn er Glacier – uavhengig av klasse – helt klart det mest eksklusive.

Begge har vogner med panoramavinduer, begge går langs fantastiske jernbanespor og begge er turisttog med tilbud om guiding over togets anlegg underveis.

Bernina Express oppfører seg ellers som et ganske vanlig tog uten annen service om bord enn en helt enkel trillevogn. Derfor er det også litt billigere å reise med Bernina enn med Glacier.

Friheten har også en verdi

Da jeg reiste med Bernina Express i 2018, var det på en hjemreise fra Milano. Jeg kunne kommet meg raskere til Zürich med tog gjennom Gotthard-Basistunnelen. Direktetoget Bernina Express fra Tirano til Chur var likevel et ganske effektivt alternativ på den turen.

På reisen vår i februar 2023 var mannen min og jeg egentlig underveis til Sør-Spania. Svingen innom Alpene var en bevisst valgt omvei som vi la tid og penger i for opplevelsens skyld.

Begge gangene reiste jeg på interrailbillett, og begge gangene ga jeg fra meg frihet ved å kjøpe plassbillett til panoramavogn på forhånd. Det låser fast en reisedag i kalenderen.

Som interrailere kan vi alltid hoppe fritt på ordinære tog langs akkurat de samme alpesporene uten å forhåndsbestille noe som helst.

Når du planlegger din egen tur, tenk gjennom at også friheten har en verdi.

Det sagt, vil jeg likevel slutte der jeg begynte: Det finnes helt unike eventyr som faktisk kan kjøpes for penger.

Glacier Express – nyttige lenker
Bernina Express

Merk: Har du interrailbillett, trenger du kun plassbillett til panoramavogn. Men Bernina Express har også alltid en vogn med vanlige vinduer, og i denne vognen kan interrailere sitte uten å betale noe som helst ekstra! 

Mark Smith om Glacier og Bernina

Mannen bak den aller beste og mest kjente nettsiden om togreiser er også begeistret for panoramavognene i Alpene. På Seat61 skriver Mark Smith:

«The Glacier Express & Bernina Express are Switzerland’s two most scenic train journeys – which has the edge? Darned if I can decide, you’ll just have to do both.»

 
Se også disse bloggpostene