Der Iddefjorden skjærer inn i granittlandskapet og skiller Sverige fra Norge, kneiser det i dag to store broer. Den tredje mangler. Ved forrige århundreskifte lå det en høy jernbanebro på tegnebrettet, og togsporet langs den svenske vestkysten var tiltenkt en storslagen fremtid som hovedpulsåre mellom Skåne i sør og Kristiania i nord.
I 1903 ble jernbanestrekningene fra Uddevalla til Skee åpnet, og samme år også et sidespor til Strömstad. Fremtidsplanene var fortsatt spektakulære for Bohusbanan. To år gikk, og resten er historie. Der jernbanebroen ved Svinesund var planlagt, ser dagens bilister bare luft. Skee ble aldri mer enn en holdeplass og et veikryss, og Strömstad fikk status som Bohusbanans endestasjon.

De fleste nordmenn som farter langs den svenske vestkysten i dag, tenker vel knapt nok over at Bohusbanan eksisterer. Den kryper blygt mellom knauser, langs åkre og slåtteeng og gjennom små skogkruller og er stort sett skjult for båtfolket langs den svenske seilingsleden fra Koster i nord til Marstrand og Göteborg i sør. Bilfolket derimot, kan se spor etter tog flere steder på veien sørover, om de tar seg tid. E6’en krysser Bohusbanan seks ganger, og banen var en irriterende kostnadsdriver for svenske veimyndigheter da den nye motorveien ble bygd.

Som på trass lever Bohusbanan likevel videre

Som på trass lever Bohusbanan likevel videre. Langs den gamle skinnegangen rusler enkle, moderne togsett trofast frem og tilbake mellom Strömstad og Göteborg med seks daglige avganger i hver retning. Hele strekningen tar i underkant av tre timer og koster 108 SEK (REDIGERT pris per 2024). Gjennom sommeren blir den beskjedne skinnegangen til og med brukt av SJs snabbtåg mellom Strömstad og Stockholm (se bloggposten Sommertoget fra Strömstad til Stockholm).

Selv har jeg seilt 25 somre langs svenskekysten. De siste 11 årene har jeg hatt fast ferieadresse på et småbruk i Tanums kommun. Blir jeg spurt om jeg kjenner Bohuslän, vil jeg derfor ganske freidig svare ja. Likevel – en liten avstikker med Bohusbanan er en påminnelse om at det er mye uoppdaget land, også i Bohuslän.

Motivert av et ustabilt værvarsel parkerte vi bilen en julimorgen på Tanum stasjon. Fri parkering i inntil syv døgn er en raus invitasjon til å ta toget videre, og med SJs app på mobilen er det bare å kjøpe billett og gå om bord på Bohusbanan. Og vi var så visst ikke de eneste som tenkte slik denne sommerdagen. En fin union av nordmenn og svensker, unge og gamle, barnefamilier og backpackere fylte perrongen på denne bittelille stasjonen i ingenmannsland mellom Grebbestad og Tanumshede.

Selv valgte vi oss Stenungsund som reisemål denne gangen. En industriby ved kysten, innenfor øykommunen Tjörn. Byen er senter for svensk petrokjemiindustri, og slik sett ikke akkurat en turistmagnet. Men små perler kan få plass de underligste steder. Noen hundre meter fra togstasjonen i Stenungsund ligger pensjonatet Solliden, med blomstrete tapet på skjeve, gamle vegger. På knirkete tregulv tråkker hver dag en liten kø av fastboende og sommerturister rundt i de små stuene og forsyner seg av lunsjbuffet med varmmat og hjemmebakte krydderkaker for den overkommelig sum av 95 svenske kroner.

Etterpå gikk vi fottur utover på de store broene mellom fastlandet og Tjörn, en tur som gir vind i luggen og skjærgårdsutsikt med sting av magasug på sitt høyeste.

Neste dag lot vi oss jage innendørs av sommerens hittil kraftigste regnvær, og havnet på Bohusläns Museum i Uddevalla. I år med utstillingen «Göteborgskoloristerna» som et høydepunkt. For oss ukjente kunstnere har dratt penselen over lerretet og sørget for at fargene og lyset fra Bohuslän ventet på oss innendørs denne regnværsdagen.

Hvis gleder kan sorteres i enkle og mer kompliserte, hører en reise med Bohusbanan definitivt med blant de enkle. Men det enkle er ofte mer enn bra nok.