Her hjemme gikk det fullstendig under radaren. Datoen var selveste 17. mai 2021, og vi hadde vel annet å tenke på. Vi feiret nasjonaldag med sosial distanse, uten barnetog og folkefest.

Samtidig, på en videokonferanse med den tyske samferdselsministeren som vert: Europeiske samferdselsministre stilte opp på rekke og rad og lovpriste toget som fremtidens reisemåte. En etter en satte de også signaturen sin på en intensjonsavtale som gir nytt håp for internasjonale togreiser i Europa.

Vår egen samferdselsminister, Knut Arild Hareide, er en av dem som har undertegnet. På en video som ble vist under konferansen, er det til og med han som er filmet når signaturen settes på papiret.

«Norway wants more people to choose green rail travel across Europe. Thus, I have signed the letter of intent on Trans Europe Express 2.0.”, sier Hareide – idet han blar gjennom avtalen og undertegner.

Hva er TEE 2.0?

Så hva er det Hareide har undertegnet? Hva handler Trans Europe Express (TEE 2.0) om?

Veldig kort fortalt er det et omfattende nett av internasjonale togreiser på kryss og tvers av Europa som i årene fremover skal tilbys som nye direkteruter. Alle med det til felles at de skal dekke minst tre land, og at de skal settes opp med høyhastighetstog som holder god standard.

Tanken er at dette skal bli et togtilbud som konkurrerer ikke bare med bil, men også med fly, på reiser i Europa.

I første omgang skal nye direkteruter komme på eksisterende jernbane. Nasjonale ruter skal kobles sammen og bli internasjonale. Mottoet er «oftere, raskere, overalt», og rutene skal planlegges innenfor en felles tidstabell som gir bedre oversikt og bedre utnyttelse av jernbanelinjene.

I neste omgang skal nye jernbanetunneler og andre forbedringer av infrastrukturen gi grunnlag for enda flere internasjonale togreiser.

Også nye nattoglinjer inngår i nettverket, men først og fremst handler TEE 2.0 om nye direkteruter på dagtid.

Internasjonale togreiser vi kan glede oss til

La oss ta ett eksempel: Reiser vi til Malaga med tog i dag, må vi fra vi går om bord i et tog nord i Tyskland gjennom tre eller fire togbytter og vi må overnatte underveis.

Med et nytt planlagt TEE 2.0-tilbud kan en togreise fra Berlin til Malaga tas i løpet av én lang reisedag, uten togbytte.

Noen synes det er helt greit å ta alle disse togbyttene. For dem vil kanskje ikke TEE 2.0 bety så mye fra eller til. Har vi god tid, ønsker vi kanskje til og med å stoppe litt underveis.

For andre kan nye, gode langdistanseruter langs bakken bli en «game changer». Et slikt nettverk av internasjonale togreiser vil ligne mer på flyrutene vi har reist med de siste tiårene. Det i seg selv kan gjøre at flere vurderer toget som alternativ.

For oss alle vil det uansett bli lettere å finne gode reiseruter når flere lange strekninger kan tas på én billett og med ett tog.

Fra signatur til handling

Men det forutsetter selvfølgelig at intensjoner og planer omsettes i realiteter. Statsrådene kan signere intensjonsavtalen, men togene er det andre som kjører. Det er først i samarbeid med landenes togselskap at TEE 2.0 kan bli realisert som et tilbud for oss som reiser.

Så det gjenstår å se hvordan kartet over Europas internasjonale togtilbud faktisk kommer til å utvikle seg i tiden fremover.

Som illustrasjon til denne bloggposten har jeg laget en kartskisse som viser et utvalg av rutene i intensjonsavtalen, og også hvordan fremdriften i utgangspunktet er tenkt:

Nye internasjonale direkteruter som kan komme allerede i nær fremtid, har jeg markert med grønt. De oransje er ruter som ifølge intensjonsavtalen kan komme på midten av 2020-tallet. De røde er tenkt realisert på slutten av dette tiåret, etter at større infrastrukturprosjekter er gjennomført.

Rødt i nord

For oss her oppe i nord er det ikke minst den planlagte jernbanetunnelen under Fehmarn Belt mellom Danmark og Tyskland som vil skape «vei i vellinga».

Når den etter planen åpner i 2029, blir det mulig med helt andre reisetider fra Skandinavia til kontinentet enn det vi har i dag. Og dermed kan det bli flere TEE 2.0-avganger, også for oss.

Tog fra Oslo/Stockholm direkte til Berlin og München er en av rutene som er nevnt i planene.

Den internasjonale direkteruten vi her i landet venter aller, aller mest på, Oslo-København, er også rød på TEE 2.0-kartet. Men her vil jeg både tro og mene at det kan bli aktuelt med direkterute tidligere likevel, selv om den i første omgang ikke kan bli en høyhastighetsrute etter TEE 2.0-standard.

Trans Europe Express – historien

For den som har fulgt europeisk jernbane over lang tid, er ikke Trans Europe Express et nytt fenomen.

I årene fra 1957 og fremover ble et nettverk av raske og komfortable internasjonale togreiser satt opp i Vest-Europa. Dette var tog som bare hadde tilbud om 1. klasse, og de ble kjent under merkenavnet TEE.

Gamle TEE forsvant helt i 1996. Da hadde nye høyhastighetstog med både 1. og 2. klassetilbud om bord overtatt i mange europeiske land. Og dessuten: Luftfarten var uansett i ferd med å overta mye av trafikken mellom landene.

Nå er altså den nye europeiske kongstanken at toget skal ta opp igjen konkurransen med flyet. Det gamle merkenavnet på komfortable internasjonale togreiser hentes frem igjen – og konseptet oppgraderes til versjon 2.0.

En godt skjult intensjon

Optimistisk har jeg søkt rundt på nettet for å finne mer informasjon om den norske signeringen av TEE 2.0-samarbeidet. Det er ikke mye jeg har klart å finne.

Egentlig har jeg ikke funnet annet enn et kort sitat fra samferdselsminister Knut Arild Hareide. Det er fra et innlegg han holdt 3. mai i år. Da var han i Stortinget for å svare på en interpellasjon fra Høyres Nils Aage Jegstad.

«Hvordan mener statsråden at EUs klare satsing på jernbane kan komme Norge til gode, og hvilken plass vil grensekryssende jernbane ha i norsk jernbanepolitikk i fremtiden», ville Jegstad vite.

Statsråden svarte blant annet dette:

«Noreg har òg slutta seg til initiativet Trans Europe Express 2.0 som ein plan og strategi for å kople saman ruteforbindelsane for persontogreiser i Europa. Målet er å styrkje persontogforbindelsane i Europa gjennom å etablere koordinerte avgangar og dermed redusere reisetida på dei definerte strekningane.»

Hva Norge konkret vil bidra med for å flytte planene fra intensjon til handling, har jeg ikke klart å finne noe om.

Et PS om «den hellige ånd»

Men den som leter, finner som kjent alltid noe – om ikke alltid det man leter etter.

I min leting etter mer informasjon om Norges deltakelse i TEE 2.0, snublet jeg i samme stortingsreferat i stedet over denne minneverdige avklaringen av rollene i norsk samferdselspolitikk per i dag:

«Etter å ha høyrt representantane Arne Nævra og Jon Gunnes, må eg nesten seie at Jegstad, Gunnes og Nævra er ei jernbanetreeining i transportkomiteen. Kven som er Gud og Jesus og kven som er den litt diffuse heilage ande av dei tre, skal eg vere litt forsiktig med å antyde, men vi må vere villige til å få til eit felles regelverk på standardar og lykkast med det», sa Knut Arild Hareide.

Hvorpå Magne Rommetveit fra presidentplass i Stortinget parerte:

«Viss ikkje det er statsråden som er den heilage ande i denne samanhengen, forstår ikkje presidenten noko.»

Her er stortingsreferatet fra 3. mai i sin helhet, den religiøst inspirerte rollefordelingen inkludert.

For min egen del ønsker jeg å være sterk i troen. Skal vi som reiser fra Norge få være med når togene går i Europa, må det nok likevel mer enn fromme ønsker til. Jeg tror derfor vi har en jobb å gjøre.

Både som velgere og som engasjerte passasjerer må vi være pådrivere. Vi må sørge for at intensjonsavtalen kommer opp av statsrådsskuffen og frem i lyset – og at den fører til konkrete forbedringer av det internasjonale togtilbudet, også her oppe i vårt hjørne av Europa.