Leter du etter en kort togferie? En ferie som starter fra Oslo S og som i løpet av noen timer kan gi både barn og voksne sommeropplevelser i bøtter og spann? Bli med Mjøsa rundt!

Jeg har en nabogutt som har satt seg et godt mål for sommeren 2020: Han vil bade i Norges største innsjø! Andre strever fortsatt med å finne på noe lurt. Og noen foreldre har faktisk sendt utfordringen hit til Togbloggen: Kan du ikke blogge om hvor vi kan ta med barna på en kort togferie fra Oslo?

Selv er jeg voksen, og det er også barna mine blitt. Men jeg reiser gjerne, og uansett hvor jeg reiser, blir jeg alltid litt ekstra glad når jeg finner en reiserute som også kan være fin for barn. Eller for barnet i oss.

En tirsdag morgen tok jeg toget fra Oslo S. Torsdag kveld samme uke kom jeg tilbake til start. Selve reisen kunne jeg fint ha gjort unna i løpet av bare én dag. Stedene jeg hadde besøkt underveis, kunne holdt meg i aktivitet i ukesvis.

I løpet av tre dager hadde jeg vært Mjøsa rundt med tog og buss.

En kort togferie i kortversjon

Med Oslo S som start- og endepunkt kan vi reise Mjøsa rundt med tog og buss på denne måten:

  • Til Lillehammer bruker toget ca. to timer, og vi kan velge mellom to:
    Vys regiontog med avgang hver time, åtte stopp underveis og Lillehammer som endestasjon.
    SJ NORDs fjerntog til Trondheim med tre avganger på dagtid, og stopp kun på Lillestrøm, Oslo Lufthavn og Hamar før Lillehammer.
  • Fra Lillehammer og sørover til Gjøvik på vestsiden av Mjøsa tar vi buss. Den går hver time eller oftere og bruker ca. 50 minutter. Buss- og togstasjon på samme sted.
  • Fra Gjøvik tilbake til Oslo S reiser vi med et Vy-tog på Gjøvikbanen. I tillegg til noen tidlige pendleravganger går togene annen hver time og bruker ca. to timer på turen. Også i Gjøvik går buss og tog fra samme sted.

På en runde som dette kan vi med andre ord få med oss alle de tre mjøsbyene – Hamar, Lillehammer og Gjøvik. Og med Vys regiontog kan vi også ta stopp i Brumunddal og Moelv, som begge har bystatus.

I denne bloggposten er det mjøsbyene og Brumunddal det handler om. Moelv får ha meg unnskyldt, men jeg har Wikipedias ord for at stedet har «lite tettbebyggelse, og faller utenfor hva som normalt omtales som en by».

Felles for Hamar, Brumunddal, Lillehammer og Gjøvik er det at folk i alle aldre kan gå av tog og buss der og finne massevis av aktiviteter og tilbud. Og på det aller meste av denne lille togferien reiser vi i strandkanten av Mjøsa. Det er aldri langt til nærmeste badestrand.

Alt på én app – også Skibladner

I tidligere tider var ikke Norges største innsjø noe man reiste rundt, men på.

Også i vår tid er det rutetrafikk over Mjøsa i sommersesongen. Hjuldamperen Skibladner, kjent som Mjøsas hvite svane, har i år oppstart 23. juni. Den kommer til å gå med koronaredusert kapasitet på rutene Gjøvik-Lillehammer, Gjøvik-Hamar-Brumunddal og Gjøvik-Hamar-Atlungstad-Evjua frem til 16. august.

For den som vil, er det i våre dager dessuten mulig å krysse over med buss på Mjøsbrua, mellom Moelv og Biri.

Enten reisen går rundt eller på kryss og tvers av Mjøsa, er det nyttig å vite dette: Alle rutetider med tog, buss og båt er lett tilgjengelige på den nasjonale ruteplanleggeren Entur og på Entur-appen.

Selv planla jeg rundturen min ved hjelp av Entur og kjøpte alle billettene mine på mobilappen.

Kort togferie Mjøsa rundt – blir du med?

Har du lest så langt, kan du allerede nå begynne å planlegge din egen togferie Mjøsa rundt. Scroller du raskt videre, kommer du dessuten til noen nyttige lenker, kart og flere foto.

Har du tid og leselyst, scroller du ikke, men følger meg rolig videre på min lille rundtur.

Her kommer reisenotatene fra en miniferie ved Mjøsa i juni 2020 – den første togreisen jeg har våget meg ut på etter at koronapandemien traff oss.

Togferie i koronaens tid

Klistrelappen i setet ved siden av meg er rett på sak: «KORONAVIRUS». Jeg kan absolutt tenke meg hyggeligere reisefølge, men hensikten helliger middelet. Her skal vi ikke sitte for tett, og Vy forsikrer med mindre bokstaver på samme lapp at det er min sikkerhet selskapet er opptatt av. Jeg er glad for det.

Jeg spriter hendene, tørker over klaffebordet. Henter frem termosen. Jeg er på reise. I eget land og i velkjent terreng, men alt er likevel så annerledes. Som en reise på en fremmed planet.

Toget stopper, slik det alltid gjør, ved Oslo Lufthavn Gardermoen. Her er det så stille. Ingen store skallkofferter som skal manøvreres om bord. Ingen brunsvidde, taxfreeblide hedmarkinger som skal hjem igjen fra solferie sydpå.

Norwegian-flyene står parkert på rekke og rad med stjerten mot jernbanelinjen og snuten vendt mot en usikker fremtid.

Norgesferie med sykkel og tog

«Neste stasjon er Eidsvoll». Det lufter lett i høyreiste bjørketrær. Her, drøye seks kilometer fra selveste Eidsvollsbygningen kunne en norgesferie godt ha tatt første stopp, og i så fall med overgang til lokaltog eller buss videre til Eidsvoll Verk og museet Eidsvoll 1814.

To voksne sykkelturister på tur i eget land kommer om bord. Regiontoget jeg sitter på, skal videre mot Lillehammer, og de to håper på plass til både seg selv og syklene. Det ordner seg.

«Men det var jo ikke mulig å forhåndsbestille.» «Nei, dere må snakke med meg, men det er plass», forklarer konduktøren. Han er i godlune, og toget er langt fra overfylt. Her på Togbloggen legger jeg til for egen regning: På fjerntogene som SJ NORD trafikkerer langs samme linje, kan (og må) sykkelplass reserveres på forhånd.

For den som ikke allerede har tenkt over det: Toget fra Oslo til Lillehammer tar oss til noen eventyrlig fine sykkelområder.

En tog- og sykkelferie i mjøsdistriktet er et kortreist og godt alternativ til Toscana-ferien vi ikke tar i 2020. (For mer inspirasjon les Dette er Norges svar på Toscana, Aftenposten 2016.)

Bære je ser Mjøsa!

Og nå, nå ser jeg Mjøsa! Reisens mål og midtpunkt.

«Neste stasjon er Tangen». Når toget stanser mellom trampoliner og villahager i tettbygde Tangen, har Mjøsa for lengst presentert seg. Litt forsiktig, sånn i starten – slik skikken gjerne er her i Innlandet. Men så etter hvert bredbent og trygg, og stillferdig storslagen.

På europakartet som jeg ofte og gjerne dagdrømmereiser på, er Mjøsa knapt synlig. Svenske Vänern lyser langt større og mye blåere, og det er gjerne der jeg har endt opp på korte togferier de siste årene. Dit vil jeg også tilbake, men i år zoomer vi inn på eget land!

Og en slik tanke lar seg tenke på et tog en tirsdag morgen i juni 2020: Når det store regnskapet etter koronakrisen skal settes opp, kan vi føre den nye interessen for kortreiste norgesferier på plussiden.

Et lite strekk gjennom granskogen nå, og så Stange – og deretter selveste Hamar.

Hamar – stasjonsby med stil

For meg er Hamar en by fra barndommen. Det er en by jeg har skjenet rundt i på lånt sykkel. En by med softis på stranda og skrubbsår på knærne. I dag står tanta mi på Hamar stasjon og venter.

Det er en sprek tante jeg har. Hun er ikke blitt så veldig mye eldre. I dag er vi omtrent jevngamle, og nå skal vi på tur!

Tanta mi sørger for at vi starter turen slik alle togturister på Hamar bør gjøre det. Vi snur oss og ser på stasjonsbygget. Det er vakkert. Tegnet av arkitekt Paul Due på slutten av 1800-tallet, samme arkitekt som få år senere sørget for at også Gjøvik stasjon fikk en fin bygning. Men det må være lov å si at det var Hamar som vant.

Og når vi står der, i Jernbaneparken foran stasjonen med ryggen til Hamar sentrum, er sommerbyens bruksanvisning lett å forholde seg til. Ta til høyre og gå nordover langs Mjøsa!

Badebyen med stupetårn

Det kunne vært Syden! Hvis folk flest ikke tenker på Hamar som badeby, er det nok bare fordi de ikke har vært der som badeturist en dag som dette.

Stupetårnet på Hamar har likevel de fleste hørt om. I sekken har jeg lettlest lektyre, en liten rampestrek av en bok der Arne Hjeltnes raljerer over en småby med storslåtte planer om et altfor dyrt stupetårn. Mange har ledd mye av Hamar og stupetårnet på Koigen-stranda.

Men se, der er det! En sommerdag som dette er det lett å tenke at det er verd hver eneste krone, selv om alle kronene i sin tid summerte seg til å bli 25,8 millioner.

Pilegrimer, skatere og klatrere

Uten sammenligning for øvrig, men noen som virkelig kan boltre seg på begge sider av Mjøsa, er pilegrimer, skatere og klatrere. Her på Hamar ser jeg den første skateparken, de neste venter i Brumunddal, Lillehammer og Gjøvik. Klatreparker dukker det også opp langs hele reiseruten min, den første her på Hamar.

Og på begge sider av Mjøsa, med Nidarosdomen i Trondheim som felles mål, går det pilegrimsleder.

Når sant skal sies, er det to blide karer fra Hamar Orienteringsklubb som får tanta mi og meg til å stoppe opp og tenke på pilegrimsvandring. De er ute på strandpromenaden med gardintrapp og verktøykasse – har fått i oppdrag å rette opp skiltene før årets pilegrimssesong. Et hyggelig møte er alltid et pluss på turen. Takk for praten!

Strandpromenaden, som altså også er pilegrimsleden, tar oss til middelaldermuseet på Domkirkeodden, 2,5 kilometer fra Hamar sentrum. Dette er et verdig mål, også for verdslige turister som ikke har tenkt seg videre mot Nidaros. Da jeg var barn på sommerferie her, var domkirkeruinene fortsatt det – ruiner. Nå er glassbygget som verner dem, en severdighet i seg selv.

Mange er blitt norgesturister mot sin vilje i 2020. Desto mer gjelder det å finne de store attraksjonene i eget land. Vi kan alle merke oss dette: I internasjonale kåringer havner Domkirkeodden på Hamar i selskap med Guggenheimmuseet i Bilbao.

Fra stasjon til stasjon på Hamar

Togbloggeren og tanta hennes har sitt eget lille pilegrimsmål i dag. Vi gir oss ikke før vi har gått alle de fire kilometerne fra Hamar stasjon til Jernbanemuseet på Hamar, Tertittogets stasjon.

Her er det stille og fortsatt koronastengt noen dager til. Vi tar mimrestund på perrongen. Kjenner lukten av jernbanesviller – og blir ikke forstyrret av noen.

Jeg har fått bilde av Tertittoget tilsendt på e-post fra Jernbanemuseet, men om jeg lukker øynene, har jeg også mine egne bilder. Barndommens bilder fra eventyrlige reiser med verdens snilleste tog på verdens korteste bane.

Måtte alle tanter i hele Hamar ta med alle små nieser og nevøer på tur med Tertittoget når museet åpner igjen litt senere i juni!

Brumunddal neste

Skrittelleren tikker oss inn på 14 167! Da er vi tilbake på Hamar stasjon, har fått oss en velfortjent kald øl og lett salat i sentrum – og jeg sikter meg inn på neste tog nordover. Nå er det Brumunddal neste.

Det er jo dette med norgesferier, da, at de ofte og nødvendigvis går i velkjent land. Jeg reiser ganske ofte med toget til Lillehammer. Brumunddal er en stasjon underveis, og sjelden den jeg tenker mest over. Bortsett fra at jeg selvfølgelig har fulgt med på byggingen av Mjøstårnet, eller Hotel Wood, omtalt som verdens høyeste trehus.

Nå har jeg hotellrom her i to netter, hjørnerom i 8. etasje. Utsikt sørover Mjøsa fra det ene vinduet og rett ned på E6 og anleggsarbeider fra det andre.

Og her blir jeg nødt til å gjøre et brudd i bloggingen. Som Ingrid Espelid Hovig kunne ha sagt det på Fjernsynskjøkkenet i forrige århundre: «No har me juksa litt». Tidlig i juni 2020 har jeg en sønn på jobboppdrag i Brumunddal, med bil. Og noen mil lenger ut, på Nes, har jeg en hjertegod venninne med hus midt i sommerenga og utsikt til Mjøsa. Jeg sporer med andre ord av.

Til andre som har lyst til å gå av toget i Brumunddal og oppleve noe av det samme, uten å kunne låne bil, har jeg to råd. Det ene kan være å ta med eller leie sykkel. Det andre er å hente frem igjen Entur-appen. Med litt tålmodig bruk av buss er det mulig å ta seg rundt, og alle lokalbussene i området er å finne hos Entur. En del av bussene går dessverre ikke i skolenes sommerferie.

Mjøsa rundt med mor

«Neslandet er digert, her er vegar i alle retningar. Ein kan køyre seg skikkeleg bort. … Mange byfolk frå Oslo reiser til Nes og Helgøya, som har blitt kjend for kortreist lokalmatproduksjon, for vakre landskap og fredeleg atmosfære. Eg har ikke tal på kor mange vekebladreportasjar som er laga der. Ironien er at då eg var liten, var Nes noko vi såg på som verdas ende. Noko stort meir usentralt kunne eg ikkje tenkje meg.»

Skriver Bjørn Hatterud. Fra hotellrommet mitt tror jeg at jeg kan se opp til Byflaten i Veldre, bygda der han vokste opp.

Togferie med god bok er ekte glede. Selve lykken er å finne gode bøker som forteller om landet og landskapet vi reiser i. Bjørn Hatteruds «Mjøsa rundt med mor. Ei livsreise» ble utgitt våren 2020 og er en av de beste bøkene jeg kan huske å ha lest på lenge.

Hjemme hos Alf Prøysen

Neste morgen er jeg på vei til Prøysenstua i Prestvegen på Rudshøgda i lånt bil. Jeg har vært her flere ganger før, men akkurat nå tenker jeg mest på den gangen jeg kjørte hit med to guttunger i baksetet. Vi hadde «Med blanke ark» på kassett, et album fra 1994 der 14 norske artister på hver sin måte ga farge og tone til like mange Prøysen-viser.

I dag har jeg spurt en av guttungene: Husker du? Han husker! Og ikke bare det, han har også tatt med seg Alf Prøysen videre.

Akkurat dette er det jeg tenker på idet jeg svinger opp Prestvegen og ser venninne Anne vente på parkeringsplassen. Herfra og ut kan en varm sommerdag i Ringsaker ikke bli annet enn «lykkelig med sukker på».

Og enten jeg vil eller ikke, surrer «Blåklokkevikua» på repeat i hodet – med gjenklang av Tre Små Kineseres versjon fra 1990-tallet. Ingen gir oss innlandssommeren mer inderlig og intens en Alf Prøysen, men vi vet jo alle at vi gjør ham stor urett om vi ikke husker at han også er mye mer.

«Han var avvikande. Han var svak. Han gjekk og tråkka i driten», skriver Bjørn Hatterud om Prøysen og har sitatet fra farfaren sin. Les Hatterud, sier jeg. Han er en moderne og modig stemme fra det samme landskapet som Prøysen kom fra.

Til Gjøvik via Lillehammer

Torsdag formiddag er jeg tilbake ved sporet, sitter på Brumunddal stasjon og venter på neste nordgående tog. I rett luftlinje er det ikke langt tilbake til hotellrommet jeg har bodd bra på, men langs bakken er det krokete i Brumunddal akkurat nå. Gangstiene er fortsatt på tegnebrettet, i terrenget står anleggsmaskinene.

Men det kan komme til å bli fint her. Rundt Mjøstårnet lover det godt. Jeg tror ikke jeg har gått av toget som turist i Brumunddal for siste gang.

Mjøsas viktigste turistby, Lillehammer, må nøye seg med rollen som transittstasjon og statist i denne bloggposten. Lillehammer skysstasjon er til gjengjeld et velfungerende knutepunkt for kollektivreisende, i selve stasjonsbygget er det til og med vandrerhjem og hotell.

Herfra tar jeg første buss som har tenkt seg over Lillehammer bru til Vingnes og videre sørover til Gjøvik. Brua definerer skillet mellom Gudbrandsdalslågen og Mjøsa. Der ute har jeg dermed mitt på det tørre – nå har jeg rundet Mjøsa.

Andre vil nok velge å bruke mer tid her, både i Lillehammer og omland. Med SJ NORDs fjerntog nordover er det for eksempel bare 15 minutter til første stopp, Hunderfossen Eventyrpark. Bussene mellom Lillehammer og Hunderfossen går oftere, men bruker lengre tid.

Gjøvik – et arvesmykke i skuffen

Jeg humper sørover med buss og må tilbake til Bjørn Hatterud.

«Hamar og Lillehammer kjem ein ikkje unna om ein skal nokon plass. Gjøvik må ein verkeleg ønske å oppsøke», skriver han.

Det er ikke det at folk på Gjøvik har gjort noe galt, mener han. De har bare, bokstavelig talt, havnet på et sidespor. Gjøvikbanen er jo aldri blitt noe mer enn det navnet sier, en bane til Gjøvik.

Byen har historie med handel og industri. Det er her Skibladner har hjemmehavn. Byen har sveitservillaer og parker. Med Bjørn Hatteruds ord er Gjøvik i dag som «eit arvesmykke som nokon må ta opp av skuffa og pusse blankt att».

Turist i eget land

Det føles rart å være bare turist på tur i Gjøvik en ganske vanlig torsdag.

Tenk om jeg treffer kjente. Hva skal jeg si at jeg holder på med? Der ute – i utlandet – faller det helt naturlig. Her i Innlandet, til og med i mitt gamle fødefylke Oppland, er det en fremmed rolle å ha. Så velger jeg til gjengjeld å spille turistrollen helt ut.

Jeg går rett på Turistkontoret i den gamle stasjonsbygningen. Blir tatt godt imot. Får utlevert et bykart. Lar turistvert Runar Bekkelund sette kryss og rundinger og tegne opp en passe lang byrunde.

Slik havner jeg ved et lite bord i gågata med en rosa fisk på asjetten. Søtere blir det ikke! Ikke mer kortreist, heller. All sjokolade og gelato Gjøvik Sjokoladefabrikk selger her, er laget på stedet.

Jeg har vært 30 minutter i Gjøvik – og er allerede sjarmert. Og litt stolt i innlandshjertet. Gjøvikenserne jeg har rukket å veksle noen ord med, forteller om forsiktig optimisme. På starten av sommersesongen 2020 merker de ny pågang og interesse fra nordmenn som vil feriere her.

Skal se at Gjøvik kommer opp av skuffen igjen?

Herfra til månen

På rundturen litt lenger opp i byen ønsker jeg meg barn, eller kanskje heller barnebarn. I hvert fall reisefølge i passe alder for en romfartsekspedisjon på Vitensenteret Innlandet. Ligge på ryggen og fare inn i verdensrommet – det hadde vært noe! Eller prøve et månehopp. Jeg nøyer meg med å ta bilde av en blid ku.

Etterpå krysser jeg over Hunnselva og er bare den jeg er, i reisefølge med meg selv. En voksen dame, med vaffel og kaffe i skyggen under et tre ved gamle Gjøvik Gård.

Fortsatt har jeg tid til å se Mjøsa en gang til. Denne gangen blir det i selskap med selveste Skibladner. Hun ligger stille og puster hvit damp ved brygga, mens en jovial kar steller pent med henne og klargjør for sommerens litt amputerte sesong.

Gjennom Nordmarka med Gjøvikbanen

Hjemturen fra Gjøvik til Oslo blir en fredsommelig avslutning på denne minitogferien.

Nå svinger vi vekk fra Mjøsa, og snart overtar Einavatnet utenfor togvinduet. Randsfjorden blinker i noen korte øyeblikk opp mot Gjøvikbanen fra vest. Vi kjører langs Jarenvatnet og Harestuvatnet, passerer mellom Movatn Nordre og Movatn Søndre og får til slutt Maridalsvannet på høyre side.

For en togturist på norgesferie er Gjøvikbanen en riktig fin skogstur gjennom Nordmarka.

Folk som fisker. Kanoer som venter på padlere. Et telt ute på et lite nes. Her er allemannsrett på alle kanter. Og det er trær nok til at alle landets norgesturister kan gå av på en hvilken som helst av de 14 småstasjonene langs banen og spenne opp hengekøyene sine.

For et land vi lever i!

Reklame for egen bok

Denne reiseruten, Mjøsa rundt, er også tatt med i boken jeg senere ga ut.

ANNONSELENKE: Ferie med tog – Reiseglede langs skinnene (Cappelen Damm, 2022)

RUTETIDER OG BILLETTER
NYTTIGE LENKER FOR EN KORT TOGFERIE MJØSA RUNDT

HAMAR

BRUMUNDDAL

LILLEHAMMER

GJØVIK