Det er blitt en onsdag kveld i desember, og vi har vært på reise på New Zealand siden lørdag. I løpet av disse dagene har vi reist med tog fra Auckland på nordøya, via nasjonalparken Tongariro til hovedstaden Wellington og derfra med ferge til sørøya og tog videre til Christchurch.

I dag har vi tatt den siste av togetappene våre på denne reisen. Vi har reist med TranzAlpine, toget som går tvers over sørøya, fra Christchurch på østkysten, over Arthur’s pass og til Greymouth på vestkysten.

Flaggskip er vel et dårlig toguttrykk, men om KiwiRail har et flaggskip, så er det TranzAlpine. Vi merker det allerede på perrongen i Christchurch. Denne morgenen møter vi busslaster med turister som skal med samme tog som oss. På de andre strekningene har det vært velsignet lite av det slaget. Der har det vært reisende i små grupper og også en god del newzealendere som har tatt turen i eget land.

For studenten, som i tillegg til studiene har brukt siste semester til å gå mange av de lange, fine vandrerutene både sør og nord på New Zealand, er dette det nærmeste han kommer å få vist oss fjellene på sørøya. Dessverre for ham, og dessverre for oss, henger det tåke over toppene denne dagen. Vi tror ham likevel, når han forteller hvor vakre de er – fjellene på sørøya. Selv på en dag som dette får vi med oss storheten i landskapet, både når vi klatrer med toget opp til Arthur’s Pass og når vi motvillig flyttes over i buss for tog, spennes fast med bilbelter og kjøres det siste strekket langs landeveien til Greymouth.

I Lonely Planet omtales TranzAlpine som «one of the world’s great train journeys», men klokelig legges det til: “This awesome journey is diminished only when the weather’s bad”.

Jeg henger på baksiden av globusen i et badekar fylt med vedfyrt varmtvann

Denne kvelden, med kroppen nedsunket i et varmt bad og med tærne i friluft, kjennes alt likevel helt vektløst og perfekt. Slik jeg har lært meg å tenke på verdens geografi, er jeg nå på undersiden av alt. Jeg henger på baksiden av globusen i et badekar fylt med vedfyrt varmtvann. Rundt meg er det tett, grønn frodighet, og jeg kjenner på en fredelige visshet om at det ikke finnes slanger på New Zealand. Kanskje noen giftige edderkopper, men dem tenker vi ikke på nå.

Om ikke togskinnene hadde ført oss direkte ut på denne flate, forblåste kysten og stanset her, hadde vi nok aldri valgt Hokitika som et sted å dvele ved. Hit kom vi kun fordi toget tok oss hit, og slik havnet vi hos Maureen og John som leier ut et velutstyrt telt og en hytte og som hjertelig involverer oss i livet på vestkysten. Det handler om fiske, jakt, gummistøvler, regntøy, sandfluer og whitebait (småfisk som fanges i store mengder og tilberedes slik de er, direkte i stekepanne sammen med en enkel røre av egg). De har drevet business på østkysten tidligere disse to, nå er det vestkystlivet de lever for – og av.

På en så rask og hastig reise som ti dager på New Zealand er, kjennes det ekstra fint å få to netter og en rolig dag som gjester et sted som dette. Nå skal vi oppsummere og hvile, og da passer det perfekt å bo i et telt ved en elv, midt i en skog i ly for havvindene. Med et badekar under åpen himmel. Uten mobildekning.

REDIGERT: Fra 2017 har Kiwi Rail markedsført turisttilbudet sitt under merkenavnet The Great Journeys of New Zealand. De tre togrutene heter fortsatt Northern Explorer, Coastal Pacific og TranzAlpine.

Hurunui Jacks har fått nye eiere, men drives videre – og så langt jeg vet, på samme måte. 

Gode tips for togreiser på New Zealand og overnatting i Hokitika

• The Great Journeys of New Zealand, presentasjon av TranzAlpine.
• Seat61: A beginner’s guide to train travel in New Zeland.
• Hjemmesiden til Hurunui Jacks i Hokitika, der vi valgte å bo