«Rejs i 2den klasses damekupé, og tag blant andet en flaske god portvin med Dig», skriver Henrik Ibsen i et brev til sin Suzannah.

Året er 1874. Hun har vært i København, der søsteren Marie lå for døden, og nå skal hun tilbake til Henrik og sønnen Sigurd i Dresden.

Det var slik denne lille familien levde i 27 år, fra 1864 til 1891. De flyttet fra adresse til adresse i Italia og i det som i dag er Tyskland, ferierte på enda flere ulike steder i Europa og holdt kontakten med Norden gjennom håndskrevne brev og spredte reiser tilbake til Danmark, Sverige og Norge. Og selvfølgelig gjennom besøk og samvær med andre nordmenn, dansker og svensker på gjennomreise eller lengre opphold på kontinentet.

Sett med dagens rastløse øyne er det helt utrolig hvor mye mange av våre mest kjente landsmenn fra 1800-tallet fartet rundt i Europa – uten en eneste flyrute å ty til. Reisene hjemmefra startet gjerne med dampskip fra Christiania, men fortsatte alltid med tog på kontinentet.

Påske, pandemi og reiser hjemme i solveggen

Her i vår egen samtid er vi nå på vei inn i den andre pandemipåsken. Det er blitt en slags vane at vi ikke kan gjøre så mye av alt det vi vanligvis så gjerne gjør. Desto mer må vi glede oss over det vi tross alt kan holde på med.

På denne tiden i fjor gikk jeg løs på egen bokhylle med et pågangsmot jeg ikke alltid ellers har. Jeg grep etter de tykkeste bøkene. Slik ble jeg plutselig sittende med IBSEN: «… den mærkelige Mand» på fanget.

Denne biografien er skrevet av Sverre Mørkhagen, en god venn av meg, og både av høflighetsgrunner og av interesse hadde jeg selvfølgelig bladd i den allerede da den kom ut på Gyldendal i 2019. Men nå begynte jeg å lese, og jeg fortsatte. Ikke bare med denne fra perm til perm, men også med andre bøker om samme merkelige mann og om menneskene og tiden rundt ham.

Reiseruter med tog mellom linjene

Dette er bøker som fascinerer fordi de forteller om kjente navn, stor litteratur, krevende og opprivende relasjoner og om inngangen til vår egen tid.

Samtidig fikk jeg også noe annet som tankene kunne spinne videre på: Stedsnavn. Feriesteder valgt av kjente nordmenn med lokalkunnskap om noen av Europas vakreste områder. Bruddstykker av reiseruter.

På sett og vis har jeg derfor aldri tidligere reist mer enn jeg har gjort dette siste drøye året. Lange, spennende reiser med lesebrillene på.

Og slik jeg er skrudd sammen, blir dette til reiser som fortsetter fra papir og over på nett og ender opp som reiseruter jeg planlegger å ta når vi, en vakker dag, kan begynne med slikt igjen. Her og nå har jeg tenkt å dele én av dem.

Den går med tog til Gossensass, en bitteliten alpeby 10 kilometer sør for stasjonen Brenner/Brennero i Brennerpasset. På Ibsens tid var byen østerriksk. I dag er dette Italia, og byen bærer også navnet Colle Isarco.

Fire herrer og en flaske konjakk i en paviljong

Det var på side 415 i Sverre Mørkhagens Ibsen-biografi at jeg først forelsket meg i Gossensass, godt hjulpet av fire herrer og en flaske konjakk.

I vår egen tid blafrer lykkelige og uvørne øyeblikk rundt oss som mer eller mindre gjennomtenkte selfier og postinger på all verdens sosiale plattformer. Gudene vet om ettertiden vil klare å samle dem opp igjen til en fortelling om hva som skjedde for 150 år siden.

En skarp penn som klorer inntrykkene ned på papir mens de ennå er ferske, kan nok også i dag være en mer nådeløs og bedre kilde for historien.

Sommeren 1876 var Henrik Ibsen 48 år, og han, Suzannah og sønnen Sigurd var på sitt første feriebesøk i Gosensass. Et feriested de reiste tilbake til mange ganger senere.

Til jernbanestasjonen i denne lille byen kom samme sommer også en ung bergenser med papir og skarp pennespiss i reisevesken. 25-åringen John Paulsen kom som Edvard Griegs reisefølge. Han ble værende i Gossensass sammen med familien Ibsen, Grieg og kunsthistoriker og forfatter Lorentz Dietrichson og hans familie.

To familier. Fire selvbevisste menn. Det gikk som det kanskje måtte gå, mennene stakk seg unna som best de kunne.

En sensommerdag med tidlig snøfall over alpebyen ble det for kaldt for deres daglige spasertur. I stedet stakk de seg vekk i en liten trepaviljong i vertshusets hage. De fikk hjelp fra vertshuskjøkkenet til å ordne varmt vann, sukker og glass, og stjal seg samtidig til å låne noen pledd. Konjakken hadde de selv.

En lang formiddag med store ord og frodig sladder, der mange som ikke selv hadde gleden av å være til stede, ble grundig gjennomgått: Bjørnstjerne Bjørnson, Richard Wagner, Franz Liszt og ikke minst – fiolinist, komponist og kvinnebedårer Ole Bull.

Kanskje leses en slik liten beretning med ekstra glede akkurat nå, når leseren selv er nedstengt av smittevernregler og ikke har vært i nærheten av noe som ligner løssluppen fylleprat utenfor kohorten på lange tider? Jeg leste den i hvert fall med fryd.

Gossensass – forbikjørt av historien

Etter åpningen av Brennerbanen mellom München og Venezia i 1867 lå Gossensass gunstig til for turisme. Familien Gröbner, som drev vertshuset der Ibsen og følget hans tok inn, så mulighetene – og utnyttet dem. Vertshuset vokste med årene og ble fasjonable Hotel Gröbner.

Vertskapet forstod også tidlig verdien av å ha Henrik Ibsen som gjest. I 1889 hadde hele byen forstått det. Ibsen, som da hadde hatt sitt store internasjonale gjennombrudd, var ventet tilbake til den lille østerrikske alpebyen etter noen års fravær. Han ble tatt storslagent imot og fikk sin faste utsiktsplass oppkalt etter seg.

Det var, slik Sverre Mørkhagen beskriver det (side 599), en severdig forsamling som toget opp de bratte kneikene i Gossensass søndag 21. juli 1889 for å hedre den norske dikteren med en offisiell plass:

«… kommunale ledere, lokale innbyggere, hotellgjester og tilfeldige nysgjerrige, voksne som barn, menn med sorte hatter og spaserstokk og ikke minst elegant kledde kvinner med timeglassfigur, blonder og lange, hvite kjoler…». Selvfølgelig anført av hovedpersonen selv, Henrik Ibsen.

Sommeren 1889 var et pirrende høydepunkt i Ibsens liv, berømt og ikke minst omsvermet som han var – også av unge kvinnelige hotellgjester på Gröbner.

Det er historien, og historiene, om Henrik Ibsen vi må ha med oss om vi i dag skal velge Gossensass som den ene av alle prikker på kartet vi velger å reise til.

Etter hans tid har utviklingen stort sett, og bokstavelig talt, kjørt forbi. I dagens italienske Gossensass/Colle Isarco ligger en gigantisk motorveibro som et fjernt, men markant innslag i bybildet. Den bærer hovedfartsåren A22 i stor høyde, rett forbi og videre gjennom Brennerpasset.

Der Wassermann

Nede i byen er det flere små broer av det unnselige slaget som hver og en krysser over den viltre, lille elven Eisack. På en av dem pleide Henrik Ibsen å stå.

Mange år senere satt svigerdatteren, Bergliot Ibsen, i Villa Ibsen i Seis am Schlern/Siusi syv mil lenger sør i Syd-Tyrol og skrev boken De tre, en erindringsbok om Henrik, Suzannah og Sigurd (Gyldendal, 1948):

«I Gossensass levde ennu for få år siden en søster til verten på hotel Gröbner fra Ibsens dager, og hun kunne fortelle morsomme trekk fra hans regelbundne liv. «Han levde som en klokke.» sa hun. Hver dag arbeidet han til bestemte tider, hver dag gikk han den samme turen ned til floden Eiach, hvor han lenge blev stående på broen og kikket grublende ned i vannet. Barna kalte ham derfor «Der Wassermann». Men de var ikke redd ham; han var alltid vennlig og mild. Hun husket også, hvor soigneret han var, og hun husket fra ukeregningene, hvor enkelt og beskjedent han levde.» (Side 90.)

På en bro i Gossensass har jeg også tenkt å stå. Og jeg har tenkt å ta meg god tid. Jeg skal både fundere og gruble, mens grønt brevann fosser forbi. Så enkel og samtidig så storslått er min reiseplan blitt.

Jeg skal stå på en liten bro og tenke på en merkelig mann som brukte sommerferiene sine i akkurat denne lille alpebyen til å renskrive En Folkefiende og Vildanden. Kanskje også – slik i hvert fall noen mener – til å finne karakteren til Hedda Gabler blant feriegjestene.

Flere feriebyer å reise til med tog

Motorveibroen til tross, eller kanskje delvis på grunn av den, tror jeg lille Gossensass har forandret seg relativt lite siden den gang Ibsen oppdaget akkurat denne alpeidyllen og ble Gröbners stamgjest. Hotellet vil vi riktignok lete forgjeves etter. Det brant ned i 1945.

Byens vakreste utsikt er uansett urokkelig: et mektig parti av Alpene, med Tribulaun (3097 moh.) som det mest markerte innslaget. Henrik Ibsen selv var ingen ivrig fjellvandrer, men dersom vi reiser etter ham langs samme jernbanespor i dag, kan vi med fordel ta med fjellstøvlene.

Mange vil nok også ha glede av å besøke andre av Ibsens feriesteder, både i Alpene og lengre sør – i nærheten av Roma og på Amalfikysten. Det er flere av dem som klinger godt: Kitzbühl, Bolzano, Genzano, Ariccia, Frascati, Ischia og Sorrento.

Dagens turiststrøm går også i stor grad til en ferieby Ibsen selv valgte bort til fordel for Gossensassen. Berchtesgaden, tre mil sør for Salzburg, var og er en fantastisk naturperle, og Ibsen oppdaget stedet lenge før Hitler og hans folk gjorde området rundt Königssee herostratisk berømt.

Ibsen hadde sine egne grunner til å forlate Berchtesgaden, mens en annen stor norsk dikter ble værende der. På Wikipedia kan vi lese denne lille hilsenen, datert 1882:

«Kære Jonas Lie!
Tak for al venlighed imod min hustru. Gossensass er, hvad Berchtesgaden engang var – et ideelt arbejdssted uden nysgerrige bladfolk eller bebrillede litteraturdyrkere. Det eneste jeg savner er vore hyggelige lørdagsaftener hos Dig og Din frue.
Din hengivne Henrik Ibsen»

Reisen til Gossensass med tog

Innestengt som jeg er, har jeg for lengst tatt en digital reise med tog helt frem til jernbanestasjonen i Gossensass. Det blir en fin reise, uansett hvilken rute vi velger.

München, der familien Ibsen bodde i tre perioder, vil være et naturlig stoppested. Fra Hamburg til München er det 6 timer 30 minutter med InterCity Express (ICE). Derfra til stasjonen Brennero/Brenner i Brennerpasset med EuroCity (EC) tar det 2 timer 30 minutter.

Hele strekningen kan kjøpes som en sammenhengende reise på bahn.de, og bestilt i god tid på forhånd koster den snaue 38 euro – eller 70 på første klasse. Prisen blir den samme om vi legger inn 24 timer i München underveis.

Fra Brennero/Brenner til Colle Isarco/Gossensass er det 11 minutter med tog på lokalbanen Vinschgaubahn.

Hjemreisen vil jeg sterkt vurdere å legge via en annen by der noen av Ibsens gamle boligadresser kan oppsøkes, Dresden. De reiseplanene kan jeg pusle videre med hvis pandemien varer.

Den kronglete reisen Oslo-Hamburg tur/retur med tog tenker jeg uansett ikke på. Noen fordeler skal vi digitale koronatogturister ha!