Og alt dette fikk vi på et dagskort for 170 kroner. Bli med på en reise med tog og buss gjennom Nord-Irland:

«Far have I traveled and much have I seen/Darkest of mountains with valleys of green”

Overraskende nok var det denne gamle hiten som klistret seg fast og fulgte oss som lydbilde gjennom vårt første møte med kystlandskapet i Nord-Irland. Den er en hyllest til Skottland, laget av engelskmannen Paul McCartney og skrevet inn i musikkhistorien som en av tidenes største salgssuksesser julen 1977.

«Der! Det dere ser der er Mull of Kintyre!» Vår godt voksne medpassasjer på lokalbussen fra Coleraine mot Ballycastle lener seg ivrig fremover og peker mot høyreist land i det fjerne. Det er Skottland vi ser som mørke, markerte konturer i horisonten, og det var der, på skotsk side, Paul McCartney skrev sin eviggrønne slager. Men det var nå likefullt irske Causeway Coast han hadde utsikt til da inspirasjonen tok ham, og her på denne siden av Irskesjøen har folk frimodig tatt sitt eget stolte eierskap i superslageren.

Vi er til sammen ni mennesker på bussen denne blanke formiddagen i oktober: Vår nye venn på setet bak oss, og foran oss tre sindige damer og to unge turister. Og sjåføren. Han har lagt en tung fot på gassen og kjører som det skulle stått om livet. Det er sikkert bare rutetidene det handler om, men fort går det! Veien er smal og svingete, og på kritiske punkter deler vi den med traktorer og parkerte pick up’er. Vi bråstopper, går klar og kjører på igjen.

Vi har et landskap rundt oss som hele veien kunne vært oppslagssider i en praktbok

For vår egen del er det ingenting som haster. Vi har et landskap rundt oss som hele veien kunne vært oppslagssider i en praktbok. Grønne jorder. Irske sauer. Bratte klipper. Og plutselig rundt en sving har vi utsikt rett ned på en langstrakt sandstrand. Og der – en ruin ytterst på en klippe.

For vår nye venn, som selv tilhører Beatles-generasjonen, er det «Mull of Kintyre» som er den naturlige kulturelle referansen å vise til. For de to unge langveisfarende turistene foran oss er det sannsynligvis Game of Thrones. Store deler av serien er spilt inn i dette landskapet, og ingen behøver forklare oss hvorfor et filmteam søker seg ut til denne nord-irske kysten.

Selv har vi startet reisen med tog fra Belfast for et par timer siden. Riktignok bommet vi med ti minutter på første forsøk og måtte vente en time på neste tog. Den lille snubletråden som tok oss i spranget, var en forveksling mellom Great Victoria Street Station, som ligger i sentrum og oppfører seg som byens sentralstasjon, og Belfast Central Station et par kilometer unna. Så snart denne lille misforståelsen var ryddet av veien, skulle Nord-Irland snart vise seg frem som ett av de mest turistvennlige og lettreiste områder vi noen gang har besøkt.

Et hjelpsomt menneske i billettluken utstyrte oss med elektroniske dagskort. For 17 pund per person – enkelt omregnet til 170 norske kroner – er Nord-Irland vårt. Denne britiske utposten er med rette kjent for konflikt og splittelse, men når det kommer til kollektivtransport, er Nord-Irland så samlet og forent som få. På mobilen hadde vi alle tog- og busstider tilgjengelige på en og samme app, og tog- og bussruter så ut til å korrespondere på beste vis.

Det vanskeligste underveis på en reisedag som dette, er å velge mellom severdighetene. Vi kunne gått av lokalbussen ved Giant’s Causeway, det geologiske underverket denne kysten er aller mest kjent for, men vi lot oss lede til et annet og menneskeskapt trekkplaster, Carrick-a-Rede Rope Bridge. «Veldig bratt,» advarer vår bussvenn, men akkurat det er nok ikke noe problem for en gjennomsnittsnordmann. Verre er det å våge seg ut på den smale hengebroen som vaier lett og luftig og gir oss et intenst magesug av et øyeblikk.

Folk betaler billett og står i kø for slikt. Selv på en onsdag i oktober, langt fra all høysesong, er vi mange som går denne lille turen utover i det nord-irske klippelandskapet.

Deretter et raust glass med varm sjokolade på besøkssenteret, rask rådslagning med reiseapppen og neste lokalbuss tilbake til Coleraine. Det er blitt ettermiddag, og vi har valget mellom å ta tog rett tilbake til Belfast eller fortsette en halvtime sørvestover til Londonderry/Derry.

Monty Pythons togentusiast, Michael Palin, har utropt denne lille halvtimen til en av verdens vakreste togturer. Det skal en nok helst gå av toget for å se, for noe av det mest spektakulære er måten toglinjen skjærer seg gjennom landskapet på. Helt ute ved fjæresteinene borrer den seg inn i klippene, rett under Mussenden Temple. Om bord på toget rekker vi knapt nok å skjønne hva vi er med på, men vi har sett bilder på forhånd, så vi vet. Desto roligere og vakrere er innfarten mot Londonderry/Derry over åpent landbruksland i skumringen.

Vi kommer frem til en by «på feil side». Nord-Irske Londonderry/Derry ligger på irsk side av grenseelven Foyle, og vi må busses over fra jernbanestasjonen til bysentret. Vel av bussen er det veldig enkelt å forstå hva turister på raskt besøk i byen skal gjøre: Gå kveldspromenade langs den to kilometer lange og sammenhengende bymuren fra tidlig 1600-tall! Og deretter selvfølgelig runde av med en real pub-middag.

Vi har fortsatt vårt dagskort og appen som gir oss valget mellom tog og ekspressbuss tilbake til Belfast. Denne gangen blir det buss. Vaglet øverst og fremst på en dobbeltdekker tar vi motorveien tilbake gjennom mørket – og kaller det en dag.