Det er en søndag formiddag i april: Her står vi på perrongen i Tanumshede, med trillebager og interrailbilletter, og kjenner hvordan øyeblikket vokser og blir stort når lokaltoget fra Strömstad tikker inn kl 11.01 som lovet.

Vi er på vei til San Sebastian! 

Et utvalg gode bøker vi aldri har hatt tid til å lese før, føttene frimodig slengt over i et ledig sete – og jammen meg har vi vært forutseende nok til å ta med en slant rødvin på plastflaske og to blå plastbeger. Og det er fortsatt kirketid, og reisen har bare så vidt begynt.

Ved ankomst Göteborg drøye to timer senere er bøkene fortsatt ulest. De pakkes optimistisk ned for neste etappe. Vi har langt igjen, og tiden føles fortsatt uendelig.

I Göteborg merker vi at vi er på vei ut i verden når vi veksler fra blyge lille Bohusbanan over på selveste Öresundtoget. Hittil på reisen har vi latt oss fascinere av landskap og idyll. Vi har fulgt et smalt spor mellom knauser og småbruk. Nå flater landskapet ut, og sannsynligvis sovner vi. Bøkene er i hvert fall fortsatt uåpnet og ulest når vi kommer til Broen. Den Broen! Den som strekker seg fra Sverige til Danmark og er kulisse for skandinavisk krim i verdensklasse.

I København, på Hovedbanegården, har tiden tilsynelatende stått stille. For 30-40 år siden så det også slik ut, den gang dagens senior-interrailere kjørte på ungdomsbillett. Hele jernbanestasjonen har vært fredet siden 1983! Vi kjenner oss så lykkelig igjen som om det var i går vi var der med ryggsekken vår. Så er det likevel bare å innse at det er riktigere med trillebag denne gangen.

Men se, der kommer vognbetjenten med musserende på stett!

Det er blitt søndag kveld, og vi har vært på reise i snart åtte timer når nattoget ruller ut fra Hovedbanegården. Nå er vi ved et punkt i fortellingen der vi kunne komme til å se på klokken og tenke etter hvor vi ville vært om vi hadde valgt å fly. På åtte timer kunne vi ha gjort unna flytog, skrankekø, sikkerhetskontroll, flyreise og «bag on belt». Sannsynligvis ville vi vært på hotellet allerede. Men se, der kommer vognbetjenten med musserende på stett!

Og i morgen tidlig vil han komme tilbake med frokost på brett og kaffe i gode krus. Slik er det å reise med nattog fra København retning Paris hvis man legger på en drøy tusenlapp (april 2014) for tomannskupé med egen dusj og WC.

Utenfor vinduet vårt er det natt i danske og tyske byer. Vi er på reise – og vi har endelig tid til å lese bøker.

Kvart på syv mandag morgen står vi nydusjet på en perrong i Köln, klare for å klatre om bord på neste tog, Thalys til Paris. Det er ny arbeidsuke og hverdag for folk flest og mange som kjemper om sitteplassene. Her får vi full uttelling for førsteklassebillettene vi så raust har spandert på oss selv. Ikke bare sitter vi godt i dype seter med utsikt til åpent landskap, vi blir også servert sterk, god kaffe og sprøe, fete, varme croissanter. Der og da tenker vi entusiastisk at selve reisen er enda bedre enn å komme frem.

Litt mer nøkterne i vurderingene er vi nok kl 10, på Paris Nord. Herfra må vi finne veien videre til Paris Montparnasse, og fortsatt er det drøye ni timer igjen før vi er fremme i San Sebastian. En tur med metroen ville kanskje kledd en ekte togreisende best. Der går det tross alt på skinner. Vi tar nå likevel taxi, og gleder oss heller over at vi reiser over bakken gjennom en by full av kjente severdigheter.

Vi er på tur. Vi sitter på hver vår trillebag. Vi har funnet roen.

Så har vi fortsatt et par timer til overs i Paris, på Montparnasse, og vi fyller dem med ren, ekte venting uten stress. To blå plastkrus kommer frem igjen, og en lunken slant rødvin nederst fra en plastflaske gjør nytten. Det er kanskje ikke så elegant, men det er ikke helt feil heller.Vi er på tur. Vi sitter på hver vår trillebag. Vi har funnet roen.

Det som derimot viser seg å være helt feil, er å ha 1. klasse-billett på TGV fra Paris til Irun. Toget er bygget for franskmenn etter franske størrelser. ”Luksusen” på 1. klasse består i at storvokste turister fra USA, England – og Norge – klemmes inn i firemannskupeer, og der sitter vi og føler oss som tosker som har betalt ekstra for dette. Restaurantvognen, som heller ikke er noe å rope høyt hurra for, blir redningen. Folk sirkulerer, folk uffer seg – og praten går etter hvert også hyggelig mellom ”de sammenklemte”.

Mandag kveld kl 18.20 triller høyhastighetstoget TGV langsomt inn på stasjonen i grensebyen Irun. Da har betjeningen allerede forlatt toget på forrige stasjon. Her er vi nå på et sted som gud og de fleste andre ser ut til å ha glemt. Men nå ligger San Sebastian kun 18 korte minutter unna. Bare en rask visitt ombord på nattoget til Lisboa gjenstår, og så er vi fremme!

Vi startet i Bohuslän i kirketid søndag og kommer til reisens første mål, San Sebastian i Baskerland, i god tid før pintxosbarene stenger mandag kveld. Vi kunne kommet hit med fly, og det ville utvilsomt vært raskere og sannsynligvis billigere. Men et helt lite reiseeventyr å fortelle om og tenke på etterpå, ville vi ikke hatt. Det har vi nå.

Se denne bloggposten med praktiske råd for togreisen i Europa

Slik kjøper du togbilletter i Europa