«Trollhättan er en av Sveriges hyggeligste byer!» hørte jeg en norsk gjest rope på vei ut av hotellet. Selv var jeg nettopp kommet inn og lurte fortsatt litt: Er togferie til Trollhättan en god idé?

Selvfølgelig har jeg reist med tog gjennom Trollhättan mange ganger. Vi kommer jo ikke utenom.

Ed, Öxnered og Trollhättan – de ligger der som svenske stasjoner på togreisen mellom Oslo og Göteborg.

Når toget fra Oslo stopper i Trollhättan, har vi reist i 3 timer og har 40 minutter igjen til Göteborg. 

Industribyen mellom Vänern og havet

Jeg liker å tro at jeg har god fantasi når det kommer til både korte og lange togferier og leting etter nye reisemål med tog. Togbloggens lille misjon her i verden er jo nettopp det – vise at det er mulig å finne frem til fine ferier uten å ta omveien om en flyplass.

Trollhättan som feriemål lå likevel utenfor fantasiens rekkevidde. Assosiasjonene var bare en industriby. Til og med en industriby der bilmerket Saab har gått konkurs. Det synger ikke av slikt.

Mitt faste sommerferieparadis er den svenske vestkysten. Der holder jeg til så lenge jeg kan hver eneste sommer, og når utferdstrangen tar overhånd, zoomer jeg som regel inn på Vänern, Sveriges forlokkende «innlandshav».

Slik også i år. En liten togferie til Vänern ble på sparket lagt inn i planene, og ved Vänern ligger Vänersborg. Det er et navn det synger av.

Det var da tilfeldighetene tro til. Alle hoteller i Vänersborg var fullbooket. Nærmeste mulighet: Trollhättan, en drøy mil lenger sør.

Takk til tilfeldighetene

Trøsten fikk være at Trollhättan tross alt ligger ved kanal og elv. Det er da noe.

Forventningene var like fullt moderate, og denne gangen tenkte jeg til og med å gi meg selv bloggerfri. Selv en togblogger må kunne ta en bitte liten togferie til Trollhättan uten å blogge om det, tenkte jeg.

Når jeg nå likevel sitter her et par dager senere og skriver så tastene rister, er det fordi jeg rakk å bli begeistret.

Trollhättan, det viste seg min santen som en ferieby langt over forventing!

Kungsgatan – nåvel …

Både Kungen og Drottningen har fått sine gater i Trollhättan, og det er Kungsgatan som regnes som hovedgaten. Den fulgte vi for å komme til hotellet.

En gågate, ja, og jo nærmere vi kom store, åpne Drottningtorget, desto mer summet det fra uteserveringene. Sommerkvelden var varm, og folk var ute og hygget seg.

Trollhättan-skepsisen hang likevel i. Pittoresk er denne gaten i hvert fall ikke, og kjøpesentret Oden som fyller et helt kvartal, så ikke ut som noe en skal reise langt for å oppleve. KappAhl og Lindex kan vi finne i de fleste byer, både i Norge og Sverige.

Så svingte vi av og gikk to kvartaler vestover, mot Göta älv og hotellet som hadde rom igjen til oss.

En gang i tiden var det byens Grand Hotel som lå der ute ved elven. Det ble revet, for i 1916 skulle Trollhättan få bystatus og trengte et rådhus verdig sin nye stand. Tilreisende måtte likevel fortsatt ha et sted å bo. Det nye komplekset fikk derfor både hotell og kommunale kontorer og ble kjent som Swania.

I dag har kommunen for lengst skaffet seg nye lokaler, og gamle Swania er blitt et Scandic-hotell. Her fikk vi det første glimtet av elven og fant svingdøren inn.

Samtidig, på vei ut gjennom svingdøren, et norsk reisefølge – og vi kom akkurat tidsnok til å høre den ene takke for seg og rope i det hun svingte ut: «Jeg må bare si, Trollhättan er en av Sveriges hyggeligste byer!»

Da det et døgn senere var vår tur til å takke for oss, skjønte vi langt bedre hva hun mente.

Trollene, hettene og et helt eventyr

Ut svingdøren neste morgen holdt vi til høyre, ut av sentrum og inn i det store «Fall- och slussområdet» sør for Trollhättan.

Vi gikk først over kanalbroene Klaffbron og Malgöbron, krysset deretter Oscarsbron over Göta älv og fortsatte på Landbergsliden, en vei som klatrer oppover i det bratte terrenget langs elvebredden.

En må se på kartet for å skjønne hva en begir seg ut i, og selv med kartsjekk er det lett å bli forvirret.

I noen sidearmer av kanalen renner vannet langsomt nordover, i andre deler langsomt sørover.

I det bratteste partiet av det naturlige elveløpet renner det ikke i det hele tatt – annet enn når kraftstasjonens demninger åpnes og vannet plutselig og voldsomt får strømme fritt igjen. Gjennom sommersesongen skjer det på annonserte tidspunkter og er en av byens attraksjoner.

Før kanalbyggerne og senere også kraftverkspionerene gikk løs på fossefallene og landskapet rundt, var det her trollene bodde! Det var bare trollenes hetter som stakk opp som mørke topper i vannmassene.

Selvfølgelig ble byen ovenfor hetende Trollhättan. Det kan man i hvert fall lese som en slags forklaring – og ha i tankene når en går på menneskeskapte konstruksjoner mellom tørrlagte troll.

I Trollhätte kanal har båttrafikken gått i sluser helt siden 1800-tallet. Her ved Trollhättan er det fire av dem, og til sammen overvinner de drøye 32 høydemeter.

Hadde vi holdt oss langs kanalen på turen vår, hadde vi sannsynligvis endt opp på Slusscafeet. Den markedsfører seg som «Trollhättans pärla» og inviterer til å sitte ned og følge med på båttrafikken som møysommelig overvinner tyngdekraften.

Vi fortsatte i stedet inn i Älvrummets naturreservat.

Ja visst är det vackert

«Kanske blir man hemmablind, men ja visst är det vackert», sa vår «guide».

Vi møtte ham på utsiktspunktet Kopparklinten. Der satt han og drakk kaffe sammen med en kompis da vi kom.

Kaffen ble kald og kompisen takket for seg og gikk, mens vår nye venn pekte og forklarte. Han hadde god tid, lot det til. Vi hadde ikke annet program og tok til oss all den lokalkunnskapen vi kunne få.

Rett nedenfor Kopparklinten ligger Olidans kraftstation, Sveriges første store kraftstasjon og starten på det vi i dag kjenner som Vattenfall. Et staselig byggverk som har sine egne jernbanespor for tilførsel av turbiner og annet utstyr. Bakenfor ligger industrihistorie så langt øyet rekker.

Sørvestover en uendelighet av skog langs Göta älv.

Her kunne vi altså, om vi hadde visst bedre og tatt oss bedre tid, brukt den ene dagen etter den andre. Enten på kanal- og skogsvandring eller på byvandring i museer og besøkssentre. Vattenfall inviterer på omvisning, Saab er blitt bilmuseum og rett ved siden av ligger Innovatum vitenskapssenter, Trollhättans tekniske museum.

Vi nøyde oss med det store overblikket – godt krydret med anekdoter og kommentarer fra vår innfødte venn. Og da vi omsider gikk derfra, så vi at han gjorde seg klar for å ta imot nye besøkende på Kopparklinten.

Byen med bevegelige broer

Vi hadde fortsatt god tid, og bra var det, for ingen bør ha det travelt mellom landtungene i dette intrikate kanalsystemet. Plutselig skal en bro opp, og båter skal passere.

Klaffbron delte seg i to og reiste seg akkurat da vi hadde tenkt å gå over.

Strømmen av båter gikk sørover denne gangen. Kanskje hadde noen av dem gått Göta kanal helt fra Østersjøen? Vänern var uansett tilbakelagt, nå gikk de mot Göteborg og Kattegat.

Selv fortsatte vi inn i sentrum på jakt etter mer bysjel og sjarm enn vi hadde klart å fornemme i Kungsgatan. Så lenge vi holdt oss ved vannveien, var det en lett jakt. Langs «stranden», som i dette tilfellet er en 700 meter lang bryggekant, går Strandgatan.

Her er det – selvfølgelig – spisesteder på rekke og rad og benker og park. Det blir en egen ro langs en slik kanal. Alt som glir forbi, holder sakte fart. Selv de største skipene går så rolig at vi kan rusle ifølge med dem.

Ekstra fascinerende er det når et skip nærmer seg den store Järnvägsbron. Da heves 50 meter jernbanespor opp mellom betongtårnene og gir skipstrafikken 27 meter seilingshøyde.

Jeg liker å tro at sjøfart og jernbane er samsnakket på disse kanter – hvis ikke er rutetabellene lite å stole på.

Walk of fame i Storgatan

Rett innenfor Strandgatan ligger byens gamle hovedgate, Storgatan. Trollhättan er for ung til å ha en gamleby, men dette er det nærmeste vi kommer. Her er butikkene mindre og mer særegne enn på dagens hovedgate, og her ligger også det klassiske konditoriet nesten alle svenske byer har. I Trollhättan heter det Ekmans Konditori.

På Ekmans har fire generasjoner servert i 100 år, og møblene ser ut som om de kan ha vært med det meste av tiden. I andre etasje er det som å komme opp til en privat finstue.

Der oppe satt det tre eldre herrer fordypet i travløp og kuponger da vi kom. De hørte liksom hjemme i interiøret og var fortsatt like fordypet i hestesporten da vi gikk. Skulle vi noen gang komme tilbake, vil det ikke overraske om de fortsatt sitter der.

Dagens Storgatan har også en ganske ny gimmick: Walk of fame. Du må altså ikke fly til Los Angeles for å oppleve dette. Det er nok å ta toget fra Oslo mot Göteborg, gå av på Trollhättan Centralstation, finne veien til Storgatan og deretter følge stjernene langs fortauet.

Jeg vil ikke si at jeg kjente så mange av navnene, men Nicole Kidman og Lena Olin kunne selv jeg kjenne igjen.

Av alt Trollhättan er berømt – eller kanskje ikke så berømt – for, er altså også dette: Byen har satset sterkt på film og filminnspillinger og liker å kalle seg Trollywood.

Lekeplasser og gourmet

Vi var to voksen som tok en særdeles kort togferie til Trollhättan, og vi startet på lille Tanum station i Sverige. Der parkerte vi gratis, og med Västtrafiks app To Go koster en reise med tog og buss i dette området 35 svenske kroner for 90 minutter. Det er så billig og så enkelt at det nesten ikke er til å tro.

Men også med start fra Oslo S er en togferie til Trollhättan en av de aller enkleste og aller billigste vi kan velge. Med Vys tog mot Göteborg koster en billett 249 kroner på lavpris, og det er for tiden fire daglige avganger å velge mellom.

Barnefamilier bør merke seg at Trollhättan i tillegg til å ha attraksjoner som både barn og voksne kan ha glede av, også markedsfører seg som Lekplatsstaden!

Og for den som fortsatt må ha flere grunner til å besøke Trollhättan, her er enda en: Byen har gode spisesteder. Det er flust av dem langs Kungsgatan, men for den som vil satse et knepp opp, er det Albert Kök&Hotell som gjelder.

Nyttige lenker for en togferie til Trollhättan
 
Flere bloggposter om togferie i Sverige