Hvor langt er det til nærmeste «eksotiske» togreise? Kanskje ikke så langt som en skulle tro. Reisen jeg vil fortelle om her, ligger noen år tilbake i tid. Du kan derfor ikke stole på at alt blir fortalt nøyaktig slik det var, eller er. Tro meg likevel når jeg sier at det er akkurat slik jeg husker besøket på Balkan i 2008 og reisen med toget fra Mostar til Sarajevo:

Vi var fire damer på tur, og vi hadde reist med billige flybilletter til det som for mange er den nye solkysten. Vi hadde landet med Norwegian i Split og tatt landeveien videre sørover for å se gamlebyen og den ikoniske borgen i Dubrovnik. Her kunne vi rusle i trange brosteinsgater, slumpe innom en klassisk konsert på kvelden, spise bra, handle lekkert, drikke lett og nyte sjø og sol.

Alt sammen vakkert og veltilpasset turistlivets enkle krav.

Men nettopp fordi Kroatia har en så velutbygget turistkyst, er det også et godt utgangspunkt for noe mer. For litt mer utfordrende opplevelser. Eller mer salt og tårer, om du vil. Vi leide oss bil og sjåfør og ba om å bli kjørt opp og inn i landskapet, til Mostar i Bosnia.

Det finnes to berømte broer i dette lille landet i hjertet av Europa: Broen i Mostar og «Broen over Drina». Den ene har jeg sett, den andre har jeg lest om – og jeg klarer ikke skille dem fra hverandre. I mitt hode blir de til ett kraftfullt symbol for det store dramaet Bosnia har måttet leve med gjennom århundrer: Møtet mellom øst og vest, mellom riker i vekst og riker i fall, mellom muslim og kristen.

Slik gikk det til at vi ble skjenket glade av gode muslimer i Mostar

Vi for vår del møtte dramaet enkelt og banalt i form av en guide som hardnakket og innstendig rådet oss til å bytte hotell. Vi hadde funnet vårt hotell via anbefalinger på Tripadvisor. Guiden ville ha oss over til et hvilket som helst annet hotell, bare det lå i riktig del av byen. Vårt hotell viste seg å være muslimskeid og -drevet, og med beliggenhet ned trapper og smug i gamlebyen av Mostar. Absolutt ikke et sted for fire damer på tur, ifølge vår guide. Og i hvert fall ikke om vi ville ha et glass vin til maten, trumfet han til slutt når alt annet tilsynelatende hadde gjort lite inntrykk.

Vel, bosniske muslimer – i hvert fall våre verter på hotellet – viste seg å ha pragmatiske løsninger på presserende problemer. Rent faktisk er det jo slik at hvis du har hansker på, berører du ikke flasken du serverer fra. Slik gikk det til at vi ble skjenket glade av gode muslimer i Mostar. Og det ved et bord dekket overdådig opp med lokale retter, på en steinterrasse med utsikt rett opp på en høyreist minaret som melodisk, men monotont kalte inn til bønn.

Jeg vet ikke hvordan det er i dag, men for noen år tilbake var en kveldstur i Mostar et møte med åpne sår: Husvegger med store kulehull som ingen hadde gjort noe for å dekke til eller reparere. I alt dette var vi bare turister på gjennomreise, og vårt ærende var å kjøpe billetter til togturen videre tidlig neste morgen.

Men, nei! Innhyllet i en tobakkssky du må tilbake til 70-tallet for å finne maken til hjemme i Norge, nektet damen i skranken å handle med oss i dag. Toget går i morgen. Det betyr billetter i morgen. Takk og farvel!

Tidlig, tidlig neste morgen på perrongen: Vi har fått tak i billetter. No problem! Snart kommer toget som skal ta oss videre opp og inn i landet.

På nettstedet seat61.com, der store deler av verdens jernbanenett er detaljert beskrevet og nøye vurdert, omtales de drøye to timene med toget fra Mostar til Sarajevo som en ”incredibly scenic train ride”. Selv lar jeg meg svært lett begeistre av landskap og dramatiske former i terrenget. Her husker jeg grønne, bratte bakker og en toglinje som taklet høydemetrene ved å legge seg i lange, vakre halvsirkler. Likevel er det ikke dette som sitter igjen som de sterkeste inntrykkene.

På denne korte, vakre og vemodige reisen med toget fra Mostar til Sarajevo vokste Østfold frem som det forgjettede land

Best husker jeg melankolien ombord, og igjen – kulehullene. Langtidsparkert på sidespor kunne vi se togvogner stå og ruste med kulehullene skarpt markert i falmet lakk. Vi kom i snakk med flere på denne reisen. Så lenge etterpå kan jeg ikke huske akkurat hvordan samtalene gikk, eller hvem de var de vi snakket med. Det jeg husker, er den resignerte tristheten de formidlet, og dessuten det for oss underlige fellestrekket at flere hadde en fetter i Østfold. Ja – i Østfold!

På denne korte, vakre og vemodige reisen med toget fra Mostar til Sarajevo vokste Østfold frem som det forgjettede land. Det var dit drømmene gikk. En gang skulle de kanskje klare å komme seg dit de også, til Østfold. Der fetteren bor. Men foreløpig var de i Bosnia, og der så de lite fremtid for seg selv og sine.

For turister som oss var Bosnias hovedstad like fullt en fin by å gå av toget i. Slik jeg husker Sarajevo fra en kort visitt, hadde den dynamikk og energi nok til å overstyre melankoli og resignasjon. Det er en by med sterke innslag av ulike religioner og kulturer, og en by jeg gjerne reiser tilbake til.

Vi hadde ikke vært mange dagene på tur, vi hadde ikke vært utenfor vår egen verdensdel, vi hadde heller ikke flydd de lengste strekkene innenfor Europa for å komme dit. Hjem igjen fra Sarajevo kunne vi fly på snaue tre timer. Om ”kortreist eksotisk” kan brukes som begrep, må det vel derfor kunne passe for denne togturen – og sikkert også for andre lett tilgjengelige ruter på Balkan.