Hva kan vi finne på et «ikke-sted»? Gjesteblogger Svein Sundsbø tok toget til Slitu stasjon og fant en forlatt mjølkerampe, en praktfull utedo og sporene etter en fantasifull sjømann.

Bortgjemt i et lite skogholt, mellom store jorder, i Indre Østfold ligger to hus: en stasjonsbygning fra 1882 og en praktfull nedlagt utedo. Jeg er kommet til Slitu stasjon på Østfoldbanens østre linje midt mellom Askim og Mysen, mellom Ski og Sarpsborg og mellom Oslo og svenskegrensen.

Å si at dette er «in the middle of nowhere», kan derfor være misvisende. Slitu stasjon ligger åpenbart midt mellom så mye. Men nærmere et tilsynelatende «ikke-sted» synes det likevel vanskelig å komme.

Sensommeren 2021 er alle togforbindelser med utlandet fortsatt innstilt. De lange norske togstrekningene er for lengst tatt, og de meste kjente norske reisemålene for lengst besøkt. Hva gjør en reiseglad togentusiast nå?

Napoli, Sundbyberg – eller Slitu

Kanskje det er nå vi skal gjøre som den svenske visedikteren Ulf Peder Olrog – finne vårt nærmeste «Sundbyberg»?

Olrog var Alf Prøysens nære samarbeidspartner gjennom mange år, og nylig presenterte NRK et gjenhør med disse to. Blant visene som ble spilt, var også den smektende tangoen «Se Sundbyberg och sedan dö».

Med åpenbar referanse til det gamle italienske uttrykket og ordspillet «Vedi Napoli e poi muori» (se Napoli og dø), minner Olrog om at det finnes alternativer til det berømte og storslagne. Sundbyberg var en av Sveriges minste kommuner, og den levde i skyggen av store Stockholm.

Hva om vi i stedet for bare å vende blikket mot det store og spektakulære, en gang i blant også prøver å finne ut hva som måtte skjule seg på de små ukjente og kanskje nære stedene? Disse har også historie, natur og kultur, selv om opplevelsene der arter seg annerledes enn de vi normalt går i kø for å oppsøke.

Slik dukket Slitu opp i tankene.

Slitu har gode togforbindelser – togene fra Skøyen til Mysen stopper her åtte ganger daglig og enda oftere på hverdager. Stedsnavnet kjente jeg likevel best fra veiskilt langs hovedveiene gjennom Indre Østfold. Og lite visste jeg egentlig om dette stedet, annet enn at den tidligere langrennsløperen Vibeke Skofterud kommer herfra.

Ja, til Slitu ville jeg reise

En lørdag i august: Jeg entret toget på det som bokstavelig talt er min egen hjemmebane, Ljan Stasjon. Denne stasjonen som vel må sies å ha i særklasse storslått beliggenhet. Den har utsikt til fire kommuner, en vakker flik av havet og store deler av Norges hovedstad.

Toget gled stille sørøstover langs Ljanselvens frodige edelløvskog, passerte de gamle fundamentene til det som engang var den høyreiste Ljansviadukten før det fant sin retning mot sør gjennom Prinsdal. Vi gjorde flere korte stopp underveis mot Ski, ved stasjoner med navn som Rosenholm og Solbråten. Utenfor togvinduet blomstret det i skråninger og i velstelte hager.

Jeg hadde reist med lokaltoget mellom Oslo og Ski, og videre til Ås, utallige ganger. Da var reisen som regel ansett som nødvendig transport. Nå var jeg ut med et annet formål og i et annet modus. Jeg skulle oppleve og oppdage. Det er merkelig hvordan mentaliteten påvirker hva vi ser, tenker og føler.

Valget mellom Moss og Mysen

På Ski stasjon, Norges nyeste og kanskje stiligste jernbanestasjon, deler Østfoldbanen seg i en vestlig og en østlig linje. Jeg måtte bytte tog, velge retning mellom Moss og Mysen.

Tidligere kunne en reise helt fra Ski til Sarpsborg på den østre linjen. Nå går det persontog bare til Rakkestad, og de fleste togene har Mysen som endestasjon.

Ut fra Ski kom vi snart inn i et fruktbart landbrukslandskap med store rødmalte låver omkranset av gyllenbrune kornåkrer. Toglinjen slynget seg gjennom og mellom jorder og skogkledde åser. I nærheten av Tomter stasjon passerte vi et par høye viadukter, og snart krysset vi Glomma på vei inn i ravinelandskapet sør for Øyeren. Vi nærmet oss reisens mål.

Vel en halv time etter avreisen fra Ski ankom jeg Slitu stasjon. Jeg var eneste passasjer som gikk av her, og det var ingen andre mennesker å se.

Stasjonsbygg og utedo

Under forberedelsene til denne utflukten hadde jeg lest at Slitu er et tettsted i tidligere Eidsberg kommune, og nå del av den nye storkommunen Indre Østfold. Stedet skulle ha knapt 800 innbyggere.

Men her jeg nå sto, var det ikke et hus å se, annet enn den gamle stasjonsbygningen fra 1882 og et pensjonert utedo. På Bane NORs nettsider kan vi lese at det var Balthazar Lange som var arkitekt, og at stasjonen i dag er vernet.

Den tilhørende utedoen skriver Bane NOR ingenting om. Den er stor og åpenbart dimensjonert for større trafikk enn dagens.

Stasjon uten stasjonsby

For en tilreisende togturist skal det snart vise seg at Slitu stasjon liger hele 2 kilometer fra selve bebyggelsen i tettstedet med samme navn.

Det er uvanlig at jernbanestasjonene ligger slik til, isolert og langt fra den lokale bebyggelsen. Vanligvis tiltrekker de seg virksomhet, handel og boligbygging. Slik har det utviklet seg stasjonsbyer langs jernbanelinjene, noe som åpenbart ikke er tilfelle her på Slitu.

Hvorfor har Slitu stasjon blitt liggende ensom i «skyggenes dal»? Så langt jeg kunne se, var det ingen topografiske eller naturlige grunner til det.

Da stasjonen ble bygget, var det bred enighet om hvor den skulle ligge. Mens planleggerne av Smaalensbanens østre linje på 1860- og 70-tallet var helt enige om plasseringen av Slitu stasjon øst for Askim, var det faktisk stor diskusjon om hvorvidt linjen skulle gå innom Mysen eller ikke på sin videre vei mot Rakkestad og Sarpsborg.

Slitu – enden av melkeveien

Noe av forklaringen på den spesielle utviklingen rundt Slitu kan være at dette på mange måter var en annerledes jernbanestasjon enn det vi naturlig kan forestille oss i dag.

For mange har nettopp Alf Prøysen bidratt til å bevare begrepet «Mjølkeruta» (- den som kommer fra Stomperud på heia.) Slitu stasjon ble i realiteten etablert som en av landets første og største mjølkeramper, i enden av en nybygd hovedvei fra Slitu til Trøgstad.

Fra Slitu stasjon ble det fra 1882 mulig å samle inn og sende fersk mjølk til Oslo. Det sies å ha gått noe slikt som fire togvogner med slikt drikke til byen hver dag. Og det var særlig mjølk fra Trøgstad som fant veien over denne nybygde mjølkerampen.

Slitu betjente altså først og fremst distriktets og nabokommunens gårder. Disse lå der de lå, og det ble ikke noen stasjonsby av at bøndene kjørte mjølkespann og lempet dem på toget til Oslo hver dag.

I de første årene ble det likevel bygget noe i området ved stasjonen, blant annet en flott, stor hvitmalt bygning som i løpet av sin levetid rommet både landhandel, kafé, bakeri, hotell og leiligheter. Denne, og andre stasjonstilknyttede bygg, er revet for mange år siden.

Slitu, Askim og Mysen

Utbygging av meierier, ny kjøleteknikk, nye veier og bedre biler gjorde Slitu stasjon stadig mindre viktig. Askim og Mysen vokste fram som industri- og administrasjonssentre. Parallelt med dette utviklet bebyggelsen på Slitu seg der hvor det var korteste vei til arbeidsplassene i Askim og Mysen.

En annen årsak til den spesielle utviklingen av stasjonsområdet på Slitu var at nærliggende gårder vegret seg mot å avstå jord til industri og boliger.

På denne måten ble jernbanestasjonen gradvis marginalisert. Fra 1969 ble stasjonen gjort ubemannet, og i 1991 ble den nedgradert til holdeplass.

«Zululand» i Indre Østfold

Det er en liten halvtime å gå fra stasjonen til sentrum av bebyggelsen på Slitu. Stedet framstår som et rolig villastrøk. Et raskt nettsøk viser at stedet har egen barneskole, skolekorps, bedehus, idrettslag og velforening, samt flere nærings- og industrivirksomheter – og at det er mulig å få kjøpt pizza her.

Ikke noe av dette var spesielt uventet. Det som virkelig fikk meg til å heve øyenbrynene, var informasjonen om at jeg nå var kommet til «Zululand».

Det lyder langt fra politisk korrekt å holde seg med egen «zulukonge» i Norge anno 2021. Men på underlig vis framstår Slitu-varianten likevel som «spiselig».

Et lite samfunn som holder seg med egen «konge» og egen «regjering», og hvor dette ikke bare er en verbal spøk, men faktisk institusjonalisert på en slik måte at det spiller en positiv rolle i lokalsamfunnet.

Ja visst begynte det hele som en ablegøye for mange, mange år siden. Men dette, som trolig startet med en spøk fra en hjemvendt sjømann på vei til Slitu stasjon, skulle bli hengende ved Slitusamfunnet.

Begrepet skulle komme til å bli brukt på en konstruktiv måte for å skape samhold og trivsel. Mange sosiale og kulturelle begivenheter er skapt gjennom «Zulusamfunnets» virksomhet. Den som vil vite mer, kan besøke nettstedet www.zulukongen.com, der det ligger informasjon om aktiviteter og foreningsliv i Slitu.

Gjemt i det som er usynlig og glemt

Det var Slitu stasjon som var mål for min bitte lille reise en lørdag i august. Hva kan vi oppleve her, ut over å se noen spor etter fortid og stifte overfladisk bekjentskap med ett av mange småsteder i Norge?

På mange måter er svaret åpenbart: Ingenting.

Til tross for dette kan et besøk på Slitu stasjon gi vel så sterke impulser til refleksjon som mange påtrengende innholdsrike steder. Fraværet av det meste har også sin stemme.

Dessuten er stedet omkranset av severdig natur og kultur. Indre Østfold har noen av landets mest fruktbare kulturlandskap. Derfor finnes det også gamle kulturminner her. Bare ca. en kilometer fra stasjonen kan vi besøke Tenor kirkeruiner, vakkert beliggende med utsikt sørover mot brede Glomma gjennom Rakkestad og Skiptvet.

Jernbanestasjonen ligger også midt mellom to naturreservater. Til det nærmeste, Slitu naturreservat, er det bare 200 meter. Dette er imidlertid lite tilgjengelig på grunn av tett vegetasjon i bratte lier.

Sletner naturreservat er derimot velegnet for besøk. Her går vi 800 meter på grusvei og gammel traktorvei langs jernbanelinjen i retning av Mysen før stien fortsetter inn i selve reservatet gjennom et urskogspreget ravinelandskap. Et besøk her gir et fint og spesielt møte med natur og kultur, og området forteller en historie om både vern og bruk.

Det synger i skinnene. Tog kommer og går, til og fra travlere steder enn Slitu. Et jernbanespor blir liggende, også når tidene skifter.

Ja, kanskje er det dette hele besøket på Slitu stasjon forteller – en stillferdig historie om forandring.