Hektiske Stockholm Central midt i rushet: På perrong 12 er det som om en scene fra en annen film er blitt klippet inn. Her venter fjellfolk, turister og eventyrere på Tåg 94 – Nordens tøffeste togtur.

Det skjer hver dag.

Trofast til samme tid stiller et gammelt nattog opp blant alle de travle og ofte langt nyere og mer snertne togene på Stockholms sentralstasjon. Tåg 94 til Narvik har avgang kl. 18.11.

Nitten timer senere, og visstnok overraskende ofte nøyaktig på rutetiden kl. 12.48, ruller det inn på Narvik stasjon i Nordland.

Svensk-norsk turistmagnet

I Sverige tenker alle på dette som et svensk tog. Hvilket det da også er, men fra desember 2020 er det norskeide Vy Tåg som kjører det. «Vy Nattåget Norrland» står det på billettene nå.

«Polarexpressen» har svenskene selv likt å kalle dette toget, mens internasjonale reisebyråer holder seg til merkenavnet «The Arctic Circle Train». Uansett navn – i Sverige omtales det gjerne også som «ett av Europas populäraste turisttåg».

Og i Norge? Her snakker vi sjelden om nattoget fra Stockholm gjennom Norrland til Nordland. For oss går det andre veien, og er nattoget fra Narvik til Stockholm. Men heller ikke det snakkes det så mye om hos oss.

I norsk markedsføring klippes hele reiseopplevelsen gjerne ned til Ofotbanen, de 43 kilometerne med skinnegang mellom Narvik og svenskegrensen. Dette er utvilsomt den mest spektakulære strekningen, og her går det an å reise også med vanlige dagtog og med turisttoget «The Arctic Train» tur/retur Narvik.

Den tøffeste togturen i Norden

Selv har jeg tatt dagtog fra Gällivare og Kiruna til Narvik før, og jeg har reist nordover i Sverige med nattog til Luleå. På sett og vis hadde jeg derfor tatt det meste av denne turen allerede.

Å være om bord på et tog som rusler og går i nitten timer langs de samme sporene, skulle likevel vise å være en helt annen opplevelse.

Da er det ikke bare nedstigningen fra Riksgränsen til Narvik som gjør inntrykk. Den kommer som sluttsatsen etter en lang og langsom reiseopplevelse som også handler om å ha god tid til å la ingenting skje.

Når ingenting skjer og alt tar tid, skjer likevel mye som vi ikke har eller tar oss tid til ellers.

Da jeg gikk av Tåg 94 i Narvik en lørdag tidlig i september, hadde jeg derfor en bloggtittel klar. Jeg tenkte: Jovisst har vi flere av Europas vakreste togreiser i Norge, men en av de vakreste og den absolutt lengste av dem starter i Stockholm. Nordens tøffeste togtur går til Narvik!

«Meets and greets with fellow explorers»

Allerede på perrongen i Stockholm kom jeg i snakk med den første tyskeren, men det skulle vise seg å være mange av dem om bord.

Maxim reiste i kort frakk og genser. Et praktisk, men nokså urbant, reiseantrekk blant alle de svenske passasjerenes massive oppvisning av nye og gamle kolleksjoner fra Haglöf og Fjällräven. Store sekker, turbukser, ulltopper og skalljakker var i jevnt sig rundt oss på perrong 12.

Selv stod jeg der med den lille flybagen min på hjul, nøysomt hardpakket for et par seminardager nordpå og rask retur med Norwegian hjem igjen. Men nå skulle den min santen få være med på en ordentlig reise først!

Blant fjellsugne stockholmere var det også andre som skilte seg ut, og mest av alle en eldre herre ulastelig antrukket med lys frakk, bukser med press, hvit skjorte, sixpence og spaserstokk. Før turen var omme, hadde også han fått et navn.

Han het Jakob, var fra Nederland og hadde nettopp tatt i bruk sin store interrailbillett. En uvant reiseform for en globetrotter som ellers for det meste har foretrukket cruiseskip. Hans reiseplan var kortfattet, men ambisiøs: Stockholm-Narvik-Oslo-Istanbul.

Allerede før vi var kommet om bord, ante det meg at Visit Sweden har tatt poenget når «meets and greets with fellow explorers» fremheves som en av attraksjonene på denne togreisen fra «uber-cool» Stockholm til Narvik nord for polarsirkelen.

En salme med veldig mange vers

Den totalt begivenhetsløse virkeligheten om bord på et gammelt tog som rister lett på skinnene nordover, gjennom Uppsala i skumring og Gävle i kveldsmørke før Söderhamn, Hudiksvall og Sundsvall, sier Visit Sweden derimot ingenting om.

En fredag kveld alene i en spartansk sovekupé. Tre bokser drikkevann og en vask.

Det var som om jeg hadde fått en bit av evigheten med på billettkjøpet.

«Train journeys are like psalms. Some are short and sweet», skriver Hidden Europe i sin opptakt til en reiseskildring fra nattoget til Narvik. Reisemagasinet har slow travel som sitt spesiale, men måtte til salme 119, den lengste salmen i Salmenes bok, for å finne noe å sammenligne all denne svenske langsomheten med:

«A fabulously long psalm, one that seduces the faithful into an intense calm …»

I vogn 10 på Tåg 94 satt de fleste av oss med åpne dører ut til korridoren denne fredagskvelden. Skog og lavmælt landskap utenfor vinduene, dempet summing innenfor. Et reisende fellesskap i jevn takt nordover, vers for vers.

«Tryck», «Drag» og «Halkrisk»

Det var bare utsikten til et besøk i restaurantvognen som inviterte til aktiv handling. Desto mer skulle det vise seg å kreve tapper innsats å komme seg dit.

Seks vogner skilte oss i vogn 10 fra togets eneste servicetilbud. Mellom hver vogn tre dører: «Tryck!» «Tryck!» «Drag!».

I tillegg dette gyngende ingenmannslandet som forbinder vognene på et gammelt tog. For å komme over i neste vogn må vi ta noen ustøe skritt ut i mer lyd og mer luft, og her på Tåg 94 alltid med en advarsel først: «Halkrisk!»

Det er bare å tenke seg hvordan et restaurantbesøk vil være når det faktisk er fare for is og hålke.

Mysteriet i Boden

Jeg nådde frem.

I restaurantvognen ble signaturretten, «gräddstuvad renskav», servert i papp med trebestikk til, og jeg toppet det hele med rødvin i plastglass på stett. Utenfor vinduene et kveldsmørkt Hälsingland. Ved nabobordene en gjeng karer på firmatur med dresskode fjellklær.

Forrige gang jeg reiste nordover i Sverige med nattog, var en tidlig morgenstund med kaffe i restaurantvognen det absolutte høydepunktet. Klar for ønskereprisen forhørte jeg meg nå med betjeningen om kaffekokingen neste morgen.

Den lille samtalen ble nyttig!

Neste morgen var jeg mindre forvirret enn mange andre da restaurantvognen viste seg å være borte vekk. Den forsvant i Boden ved 6-tiden. I Kiruna, drøye tre timer senere, byttet vi også kjøreretning, og vogn 10 som hadde vært den første, var plutselig blitt den siste. I løpet av morgenen var vi blitt endevendt og kjørte videre med bare et lite kaféutsalg i en vogn med vanlige seter og nesten uten bord.

«Men hvis noen er i restaurantvognen når den kobles av i Boden?» spurte jeg.

«Då blir de kvar där,» var det lakoniske svaret.

«Har det virkelig skjedd?»

«Jaa, det händer.»

De siste versene

Det er de siste versene av denne reisen det virkelig synger av!

Etter Boden dreier Tåg 94 vestover og begynner oppstigningen til fjellene i svensk Lappland.

Toget går på Malmbanan nå. Denne banen ble bygget for 120 år siden for å få svensk jernmalm frem til isfri havn på norskekysten. Ifølge Bane NOR fraktes i dag også 90 prosent av dagligvareforsyningene til Nord-Norge på de samme sporene.

Her kan den reisende våkne i Murjek kl. 7, slumre en halvtime til Nattavaara og gjerne ta enda en halvtime på puta før Gällivare station.

Deretter er Kiruna første stopp. Abisko Östra er det neste. På begge disse stasjonene tar toget et lengre opphold, og nå skjer det noe med livet om bord på nattoget fra Stockholm til Narvik.

Mange går av.

Passasjerer med ymse bagasje klatrer ned trinnene i Kiruna. I Abisko og på de mindre stoppene innover i fjellet velter de store, tunge tursekkene av. Her har Svenska Turistföreningen et nettverk av turstier og hytter, og Kebnekaisemassivet troner i sør som det høyeste og mest populære turmålet.

Om bord på Tåg 94 blir det stadig mindre goretex og stadig bedre plass.

Sluttsatsen

I vogn 10 var det en lørdag formiddag tidlig i september ingen svensker igjen da vi nærmet oss Norge og Narvik. Nå var det vi andre – røkla – som regjerte grunnen.

Alle hadde vi en «uendelig» lang og lavmælt reise gjennom svenske skoger bak oss. Alle hadde vi sett det svenske fjelleventyret åpne seg utenfor togvinduene.

Alle skulle vi snart videre til hvert vårt, men underveis var vi på forunderlig vis blitt en slags gjeng av «gamle kjente». Mer og mer gikk praten på kryss og tvers.

Da vi stanset på Riksgränsen, den siste stasjonen på svensk side, hadde vi 18 reisetimer unnagjort og en svimlende vakker time i vente. Tåg 94 skulle nå ta oss i lange svinger 475 høydemeter ned, med utsikt til Rombaksfjorden under oss.

Av alle reisedager med tog jeg etter hvert har samlet meg, kommer jeg til å huske denne som helt spesiell. At tilfeldighetene hadde spandert på oss en gnistrende klar høstdag, var nå det ene. Det andre var dette:

Å komme til eget land som turist i følge med andre turister på Nordens tøffeste togtur!

 

Nyttige lenker
  • Billetter til nattoget mellom Stockholm og Narvik kan kjøpes fra Vy tåg eller SJ
  • Reisen fra Oslo til Stockholm kan kjøpes på SJ
  • Reiser videre fra Narvik kan søkes opp på Entur
Greit å vite

I Narvik er det en drøy kilometer fra jernbanestasjonen til byens bussterminal.

Fra Narvik går det buss til Fauske, der det er overgang til tog til Trondheim. 

Se også denne bloggposten

I boken min, «Ferie med tog – Reiseglede langs skinnene», har jeg skrevet om «Kiruna. Eksotisk stopp på en nordisk rundreise».