Bli med på en rundreise uten dagslys! Møt hverdagsmennesker under lysekroner, stryk snuten til en kamphund, reis i Stalins ånd. Vi besøker jernbanens fantastiske fetter – metroen i Moskva.

«Jeg elsker Moskva Metro, for meg finnes det ikke noe bedre i hele verden. Noen mennesker sier at det ikke finnes noe bedre enn Taj Mahal, men jeg vet at de tar feil. Moskva Metro har et Taj Mahal på hver stasjon.»

Slik åpner Alexander Kaletskijs «Metro – En roman om Moskvas undergrunn» (Aschehoug, 1986).

«Metroen er en verden i seg selv – om vinteren er det varmt der nede, om sommeren kjølig. Og den er alltid skinnende ren», skriver Kaletskij.

En mandag i november

For ganske nøyaktig et år siden var det min tur til å bli kjent med denne verdenen under Moskva.

Mannen min og jeg var på en reise vi lenge hadde drømt om og endelig hadde tatt: Tog til Moskva – to reisedøgn, to tidssoner og et helt eventyr.

Vi hadde også forsiktig våget oss ut på en liten togtur i dette enorme jernbanelandet: Dagstur med tog fra Moskva – vi valgte Vladimir.

Nå var det blitt mandag og vi skulle hjemover igjen, med nattogklassikeren Red Arrow til St. Petersburg som første etappe. Et tog som helt siden 1931 har hatt daglig avgang kl 23.55 fra Moskva.

Vi hadde med andre ord en lang dag ledig. Oppe på bakkeplan var været novembersurt. Alle drømmer om parker og utendørs antikvitetsmarkeder blåste bort. Men vår plan A var uansett helt væruavhengig.

Vår guide

Vår plan for denne novembermandagen i 2019 var en reise mellom noen av Moskvas mest fantastiske metrostasjoner. Det er mange å ta av, men vi gjorde det enkelt.

Vi valgte å følge forslaget til Tour of the Metro i Lonely Planets guidebok Moscow (mars 2018).

For oss lå alt ekstra godt til rette. Vi bodde rett ved starten av Lonely Planets metrorute – i en av byens berømte Stalin-skyskrapere. I dag er dette et veldrevet hotell under Hilton-vimpelen, med Komsomolskaya som nærmeste metrostasjon.

På tur med Stalin

Så for oss var det bare å ta heisen ned fra 15. etasje i ett av Stalins prestisjebygg og fortsette rett ned i Stalins underjordiske prestisjeprosjekt.

Jeg må si at jeg aldri noen sinne hadde tenkt at jeg noe sted eller noen gang skulle komme til å skrive begeistret om en diktatorisk despot. Det være seg kommunistisk eller av annen politisk avskygning.

Men altså, Josef Stalin kunne bygge! Og at han hadde en ekstravagant smak, kommer ettertiden til gode.

Ungkommunistenes metrostasjon – Komsomolskaya

Det vil si, det var selvfølgelig andre enn Stalin som måtte gjøre jobben, og ungkommunistene var blant dem som bidro i det ufattelige blodslitet under bakken.

Vi starter vår turistlette sightseeing på metrostasjonen som har fått navn etter det kommunistiske ungdomsforbundet, Komsomol. Dette er en pompøs stasjon som hedrer både unge kommunister og russiske militærhelter.

Her følger vi den jevne strømmen av hverdagsmennesker på vei til jobb. Over oss henger det tunge lysekroner. Rundt oss er det marmor.

Ingenting annet enn menneskemengden minner om T-banen hjemme i Oslo.

Lurt å gjøre leksene

Denne mandagen har vi valgt metroen som mål og mening med selve turen. Men selvfølgelig, vi har ikke vært flere dager i Moskva uten at vi allerede har brukt metroen mye. Vi har brukt den hele tiden!

Og allerede i St. Petersburg, der vi måtte skifte mellom to jernbanestasjoner, ble vi kjent med dette russiske supertransportsystemet under bakken.

Begge storbyene har sørget for engelsk skilting som gjør det relativt greit for turister å finne frem i et land der det ellers er det kyrilliske alfabet som gjelder. Men det lønner seg absolutt å ha gjort litt lekser på forhånd likevel.

Bruk togreisen østover til å pugge russiske bokstaver! Alt blir lettere når vi vet at «P» er «R» og «H» er «N» osv.

Transporten går på skinner!

Ellers er dette mitt hovedinntrykk etter et besøk i de to russiske storbyene:

Jernbanen fungerer fantastisk bra. Metroen fungerer fantastisk bra. For begge transportsystemene finnes det gode nettsider eller app’er på engelsk. Det finnes i tillegg utmerkede blogger og andre informasjonssider på engelsk som gir oss alt vi trenger, og litt til.

Det er dessuten bare å glede seg til prisnivå, frekvens og punktlighet på alt sammen. I Russland går transporten på skinner!

Her nede i dypet under Moskvas gater som vi er denne mandagen i november, er det følgende rutetider å forholde seg til: Aldri mer enn 90 sekunder å vente på neste avgang.

Pust ut! Ikke løp!

Metroen i Moskva – propaganda for alle pengene

Tanken om en metro under Moskva oppstod allerede i Tsar-tiden, men skal ha møtt motstand fra de fleste hold. Også fra ortodokse kristne som mente det var forkastelig å bygge noe som helst så nær Helvete.

Stalin lot seg ikke stoppe av slike hensyn. I 1931 ga han beskjed om at arbeidene skulle starte, fire år senere åpnet metroen i Moskva.

Det var ikke bare et transportsystem som skulle bygges. Metrostasjonene skulle være folkets nye «kirkerom» etter at kommunistene hadde herjet hardt med mange av de gamle kirkebyggene.

Men fremfor alt skulle metroen i Moskva bygges som et symbol på revolusjonen. Den skulle være et mektig signal både til landets egen befolkning og til resten av verden. Metroen i Moskva var et gigantisk propagandaprosjekt.

De beste – og det beste

Derfor ble både de beste folkene og det beste av alt annet landet hadde, tatt i bruk, forteller Dan Petter Neegaard i artikkelen Stalins himmel under jorden (Aftenposten Historie, 2018).

«Det flotteste fra det ganske land ble fraktet til hovedstaden; 23 forskjellige slag marmor, vakker onyks, mahogni og alt hva den nye, store staten kunne levere av fantastiske naturmaterialer, ble til kunstverker under Moskvas gater», skriver han.

Inngangsbillett og rundreise kr 7

Hvor ellers i verden kan vi få så mye pomp, prakt og propaganda og samtidig reise ubesværet rundt en hel dag for ca. 7 kroner? Eller for ca. 14 kroner, dersom vi bryter av rundturen og tar en lunsj på bakkeplan underveis?

Nå, et år senere, når jeg sorterer bilder og tenker tilbake på denne mandagen i november 2019, flyter selvfølgelig mange av inntrykkene sammen. Men dette kan jeg med sikkerhet si: Alle metrostasjonene langs reiseruten vår imponerte oss der og da.

Stasjon for stasjon på metroen i Moskva

De fire første – Komsomolskaya, Prospekt Mira, Novoslobodskaya og Belorusskaya – ble alle åpnet i 1952.

Prospekt Mira husker jeg for gulhvite porselen-utsmykninger med hyllest til det sovjetiske jordbruket.

Novoslobodskaya er stasjonen jeg har valgt som hovedbilde til denne bloggposten. Denne stasjonen hedrer «intellektuelle profesjoner». Den er holdt i jugendstil, og den tar imot de reisende med eventyrlig vakre glassmosaikker.

Tenk dere det! Ikke møte blafrende reklameboards i morgenrushet. Men glasskunst som kunne vært en katedral verdig.

Den vakreste stasjonen på metroen i Moskva?

Den femte stasjonen Lonely Planet sendte oss til, Mayakovskaya, ble åpnet i 1938, og står igjen i mitt minne som den vakreste av dem alle. Fordi rommene vi kom til, var lyse, enorme og rene i linjene.

Jeg har senere sett denne stasjonen omtalt som «avant-garde enough to be considered an example of Art Deco».

Mayakovskaya er også en av de mest berømte metrostasjonene i Moskva. Ikke minst fordi den ble brukt som bomberom under 2. verdenskrig, og fordi Stalin selv skal ha søkt tilflukt her under krigen.

Bevare meg vel, det er mosaikkutsmykninger her også. Men her er de plassert i taket, og det kreves en liten knekk i nakken for å se dem.

Derfor er det også lett å se hvem som er turister på tur på denne stasjonen. Går vi rundt slik, med turistknekk i nakken, får vi med oss en mosaikkfortelling om 24 timer i sovjetstaten.

Og bare så det også er sagt: Det er ikke bare jeg som mener at denne metrostasjonen er i særklasse. Allerede på verdensutstillingen i New York i 1939 ble den tildelt en Grand Prix.

Hva hverdagene gjør med oss

En tanke fulgte meg, både denne mandagen da vi kjørte turisttur på metroen i Moskva, og alle de andre gangene da vi tok metroen for å komme frem i millionbyen. Hva gjør hverdagene med oss?

Hva betyr det for de ca. 7 millioner reisende som hver dag (når det ikke er pandemi) møter disse eventyrlig utsmykkede rommene på vei til og fra jobb og andre hverdagslige gjøremål?

Hjemme i Oslo kan jeg ta meg selv i å tenke på hvor triste og temmelig stygge noen av T-banestasjonene er. Hvor trekkfullt og utrivelig det kan være å vente på neste bane.

Bruker moskovittene sine 90 sekunder til å tenke over hvor vakkert og lunt de har det der nede, før neste bane kommer?

Dypt og langt på metroen i Moskva

Jeg fikk aldri spurt noen av dem om det. Til gjengjeld brukte jeg mye tid på å betrakte dem, opp og ned i rulletrappene på metrostasjonene. De aller fleste av dem stod helt stille. De færreste løp for å komme raskere frem.

Kjærestepar brukte tiden til å kysse. Foreldre holdt rundt barna sine. Vi lærte av moskovittene og tok det med ro, vi også. Kanskje ble det til og med ett og annet turistkyss opp og ned i rulletrappene.

Og som en verdig avslutning på Tour of the Metro sendte Lonely Planet oss et langt stykke vest i Moskva sentrum. Til metrostasjonen Park Pobedy og det som skal være Europas lengste rulletrapp.

Denne stasjonen ble åpnet så sent som i 2003, men tro ikke at den er mindre fantastisk av den grunn. Også her er det mektige søyler og påkostede utsmykninger. Stalin satte en standard som nye regimer tilpasser til sin egen tid.

Fire sentrale klassikere

Underveis til Park Pobedy fikk vi med oss fire andre av de mest kjente og klassiske metrostasjonene i Moskva: Teatralnaya (1938), Ploshchad Revolyutsii (1938), Arbatskaya (1953) og Kievskaya (1954).

Alle disse har det til felles at de ligger sentralt til og nær de store turistattraksjonene i Moskva. Hver og en av dem er dessuten en severdighet i seg selv.

Men vi får også ta med oss at nyere historie har lagt ironiens lys over en av dem, Kievskaya. Der er høydepunktet en overdådig fresko til minne om 300 års vennskap mellom Russland og Ukraina.

En hundesnute og en blankslitt hane 

Nå, i november 2020, tror jeg vi er mange som tenker underlige, vemodige tanker. Det er mørketid. Kornoapandemien tvinger oss i hus med bølge nummer to.

Selv har jeg tenkt mye på en blankslitt bronsehane og en skinnende blank hundesnute.

Reiser moskovittene like mye med metroen sin nå som de gjorde for ett år siden? Og stryker de fortsatt hånden over en hundesnute og en hane på Ploschad Revolyutsii? Tror de fortsatt det vil bringe lykke og velstand? Eller frykter de nå bare virus, sykdom og død?

På metroturen vår i november for et år siden oppdaget vi dette lille hverdagsritualet på metrostasjonen ved Den røde plass.

Ploschad Revolyutsii er en stasjon som rommer til sammen 76 bronsefigurer, alle med tema fra revolusjonen, men to av dem er mer blankpolerte enn de andre.

Først trodde vi det var en tilfeldighet. Så skjønte vi at det var en innarbeidet vane for mange: En arm som løftes i forbifarten. En hånd som stryker lett. Med håp om å lykkes, med en drøm om velstand. «Touch and go!»

WHO: metroen i Moskva 

Jeg kan jo ikke reise tilbake akkurat nå for å sjekke selv, men et søk på nettet gir i hvert fall svar på ett av spørsmålene. Verdens helseorganisasjon (WHO) la 28. oktober i år ut en rapport om metroen i Moskva.

Passasjertallet har kommet tilbake til 68 prosent av det normale, leser vi. De reisende må ha munnbind og hansker, men metroen er fortsatt den beste og mest praktiske måten å reise rundt i byen på.

I november i fjor var det ingen pandemi, men selv da ble vi slått av hvor rent det var og hvor mange som vasket og stelte rundt oss. Nå melder WHO at alle flater de reisende ofte berører, blir desinfisert hver andre time.

Om det også inkluderer en bronsehane og en hundesnute på Ploschad Revolyutsii, sier WHO-rapporten ingenting om. Men det skulle ikke forundre meg.

Nyttig lenke før en reise med metroen i Moskva