Inlandsbanan er på sett og vis et lite opprør mot den moderne tid. Den svenske statens jernbaner, SJ, la ned all togdrift langs dette sporet i 1992 og kjører i dag sine tog ute ved kysten der befolkningsgrunnlaget er større. Nå er det 19 svenske kommuner som eier og holder liv i Inlandsbanan. Takket være dette trassige innlandsprosjektet kan vi fortsatt reise langsomt langs bakken inn i ett av de mest særegne kulturlandskapene i Norden, der stedsnavn som Dorotea, Vilhelmina, Arvidsjaur, Moskosel og Jokkmokk alle har en historie å fortelle.

I nord ender Inlandsbanan i Gällivare. Herfra er det halvannen time videre med SJs rutetog til Kiruna. Disse to søsterbyene ble bygget opp fra ingenting da gruvedriften startet på slutten av 1800-tallet. På grunn av den samme gruvedriften må begge byene nå flyttes – hus for hus, bydel for bydel. Det er derfor en dramatisk nordisk samtidshistorie vi møter her oppe i Nord-Sverige. Denne samfunnsomveltningen som akkurat nå planlegges og delvis allerede pågår for fullt, kan i seg selv være verd en reise nordover med Inlandsbanan.

En annen god grunn til å ta Inlandsbanan er den spesielle reiseopplevelsen. Vi guides gjennom Jämtland og videre nordover i Lappland og får glimt inn i den lokale historien mens vi reiser tett på et landskap med smålåten idyll og storslagne elver. Den rastløse skal imidlertid være advart. Inlandsbanan er ikke førstevalget hvis du vil ha presise avganger, høy fart og raske sceneskift. «..the tyranny of the timetable is not something the Inlandsbanan subscribes to,» leser vi i Bradts guidebok for svenske Lappland.

Da står toget der lydig på skinnene sine og venter, omtrent som en veldressert hund

Vi er alle vant til å vente på toget. «Toget venter på oss» gir det derimot sjelden mening å si. Bortsett fra på Inlandsbanan. I løpet av den 13 timer lange reisedagen fra Östersund til Gällivare stopper toget mange ganger underveis. Noen ganger på vanlige stasjoner for å slippe passasjerer av og på og noen ganger for å gi oss en liten benstrekk ved en severdighet. To ganger stopper toget rett og slett midt i skogen, ved et lite spisested, for et måltid mat. «Fikastopp», som svenskene kaller det. Da står toget der lydig på skinnene sine og venter, omtrent som en veldressert hund, til vi alle har spist ferdig og har kommet oss om bord igjen.

På setene foran oss har vi et hyggelig par på bryllupsreise, på setene bak oss er det stort sett ledig, og ellers i vognen er det unge par med tursekker og fjellstøvler, små svenske vennegjenger på kortere etapper, et par godt voksne turister med sykkel og et lite reisefølge fra Great Railway Journeys. Vi tumler rundt som en litt tilfeldig sammensatt storfamilie på utflukt, og blidt og serviceinnstilt midt i blant oss har vi hele tiden vognens togvert, Maja.

De ivrigste blant oss er også flere ganger fremme for å få en hyggelig prat med lokfører Kim mens han tuter og kjører gjennom landskapet. Der i døråpningen bak ham kan vi stå og riste lett fra side til side mens vi tenker over hvor vakker arbeidsplass en lokfører har.
Det var ingen av oss som stod der da en elg plutselig skjøt ut av krattskogen og havnet fatalt under toget. Det knaste og slo under oss, men elgen fikk en rask og slik sett skånsom død, og for lokfører Kim er dette en uunngåelig del av arbeidshverdagen. Mer eksotisk er det å se bjørn, men også det skjer. Da vi reiste med Inlandsbanan, var det bare to uker siden sist, fikk vi høre – og reinsdyr behøver vi vel ikke en gang nevne at vi så flere av.

En litt mer klam fornemmelsen av å være om bord på et turisttog fikk vi for vår del først etter Arvidsjaur, et godt stykke inn i svenske Lappland. Der kom det denne dagen et større sveitsisk reisefølge om bord, klemte seg ned på alle ledige plasser og holdt seg med egen guiding på tysk. Når de alle i tillegg skulle ha utdelt hver sin diplom for å ha passert polarsirkelen, ble det kanskje litt mye for noen av oss andre. På den annen side – når vi velger å reise på et så unikt, lite tog som Inlandsbanan gjennom midnattsolens Lappland midt i høysesong, må vi vel både regne med og tåle såpass.

Nettopp fordi Inlandsbanan i dag primært kjøres som turisttog, har det også et godt tilbud av utflukter og turopplegg rundt seg. I Gällivare, etter en lang dag på reise, slo vi oss harde og ble med på guidet midnattstur i byen. Kanskje var vi spesielt heldige med guiden vår, men for oss ble i hvert fall dette ett av høydepunktene. Og det til tross for at midnattsolen lå innpakket i tåke og tungt regn. En god historieformidler er ikke væravhengig, og i dette spesielle gruvesamfunnet midt i Lappland er det mye historie å formidle.