Kanskje er det ikke en ordentlig togtur. Kanskje kan det ikke regnes som en helt ordentlig fjelltur, heller. Men du verden så fint det er å ta Gaustatoppen med bane – og få utsikt til «halve Norge».

På leting etter de mest spektakulære opplevelsene med tog og bane er det lett å havne i Alpene. Selv har jeg en lang ønskeliste å ta av når det gjelder alpeopplevelser. Sveits og Østerrike er toppland for alle som er glad i tog – og fjell.

Men sett at vi velger å ta sommeren hjemme i Norge og Norden. Her været skifter og er forutsigbart ustadig, men med lyse, magiske sommernetter og en og annen strålende sommerdag.

Og sett at vi på en av disse overdådig strålende norske sommerdagene befinner oss på Rjukan! Ja, da kan dagen bli slik som jeg nå skal prøve å beskrive den i denne bloggposten om å ta Gaustatoppen med bane.

Årets blåtur med bane – Gaustatoppen

Det er etter hvert blitt en tradisjon hjemme hos oss at jeg lager en liten «blåtur» for mannen min på bursdagen hans i juli. Han er gift med en togblogger, og dermed er det knapt noen overraskelse at turene som regel går med, ja – tog.

I år ble det imidlertid «taubane for tog» og dessuten transportetapper med (el)bil. Slik måtte det nesten bli når sommerprogrammet før og etter var stramt og inkluderte et bryllup i Telemark og et familiebesøk i Valdres, et dalføre der jernbanen i dag har status som sidebane uten trafikk.

Vi kom altså landeveien til Rjukan, men det siste stykket inn følger den det gamle jernbanesporet. Rjukanbanen, som i dag er fredet og kjøres som museumsbane, er en vesentlig del av Rjukan-Notodden Industriarv – som fra og med 2015 har stått på UNESCOs verdensarvliste.

Når vi nærmer oss Rjukan, slår jernbane og vei følge et stykke og går i rett linje inn mot samme mål.

Foran oss har Gaustatoppen vokst til en mektig – og på mange måter merkelig unorsk – mastodont. Dette fjellet som vi har sett i det fjerne fra så mange utsiktspunkter andre steder på Østlandet. Nå skal vi endelig innta det selv, og ikke bare det – vi har tenkt oss langt inn i det mørke, kjølige indre av fjellet.

Vil det bli en klaustrofobisk opplevelse å ta Gaustabanen til topps? Det er slikt en kan grøsse og tenke litt på dagen før dagen.

Gaustabanen – hysj, hysj!

Mens Rjukan-Notodden Industriarv har havnet på UNESCOs verdensarvliste som et unikt stykke industrihistorie fra begynnelsen av 1900-tallet, har Gaustabanen sin historie fra den kalde krigens tid. Banen var visstnok i utgangspunktet tenkt som det den etter hvert er blitt, en turistattraksjon. Men tidsånden i etterkrigstiden gjorde det lettere å finansiere et militæranlegg enn en turistbane.

Da Gaustabanen ble bygget, ble den derfor finansiert av NATO-midler. Banen ble tatt i bruk i 1959, og den forble et lukket og «hemmelig» militært anlegg i 50 år. I alle disse årene ble banen kun brukt til transport av folk og utstyr til radiolinjerommet på Gaustatoppen.

Først i juli 2010 ble banen åpnet for kommersiell turisttrafikk.

Flere bloggposter om «blåturer» i juli
En natt i Sam Eydes seng

Neste morgen våkner vi i en himmelseng på Rjukan. Rommet er stort og lyst og har vinduer ut mot en vakker sommerhage.

Altså, når man lager blåtur for en kjæreste er det lov å flotte seg litt. Vi har flottet oss med Sam Eyde-suiten på Hotel Admini. Selve bygget er fredet og er en viktig del av Rjukans industrihistorie, men drives i dag som privateid hotell – og er for mange kjent fra TV-serien «Kampen om tungtvannet».

Vi skulle så gjerne hørt veggene fortelle! Her er det helt sikkert historier nok å ta av – helt fra de første dagene i 1908 da bygget stod ferdig og ble tatt i bruk som representasjonsbolig for industribyggeren Sam Eyde. Han som klarte å lokke europeisk storkapital opp til denne trange fjellbygda i verdens utkant. Og som sørget for at det i løpet av imponerende kort tid ble investert midler tilsvarende to norske statsbudsjetter her oppe.

Helt frem til 2015 var dette Hydros representasjonsbolig – også gjennom de mørke krigsårene da kampen om tungtvannet stod. Lukket og eksklusivt gjennom alle disse årene. Gjestelisten er en imponerende katalog over mektige, rike og kongelige – med Shaen av Persia som det aller mest eksotiske innslaget.

Nå er Admini åpent og tilgjengelig for alle som tar seg råd til å betale.

Det koster skjorta. Og er verd hver krone for den som ønsker seg en kortreist luksusopplevelse i eget land.

Gaustatoppen med bane – 15 minutter i fjellet

Og så står vi der, foran inngangen til fjellet. Som bittesmå hobbiter på vei inn i et stort og fremmed fjell. Tør vi?

Ja da, vi tør! Og frykten for klaustrofobi blir igjen ute i dagslyset. Der inne føles det slett ikke så beklemmende trangt.

Første strekket går rett innover i fjellet med en «trikk», deretter er det bytte over til selve taubanen som tar oss 1040 meter opp. Hele reisen i fjellets indre er over på et lite kvarter.

Vår taubane-fører Rune, som vi møter både på vei opp og ned, er roen selv. Han peker og forklarer, og de to settene på taubanen pendler jevnt og trutt opp og ned igjen hele dagen, slik de gjør året rundt.

Ståltauet som drar vognene, holder, og drivhjulene gjør jobben sin. Takk og lov! Og vi slipper å tråkke de 3500 smale, bratte trappetrinnene som følger taubanen til topps der inne i fjellet.

Gaustatoppen – så vill, så vakker!

Kanskje er det juks å ta en topptur på denne måten? Vi er ikke svette, vi har ikke vært andpustne ett sekund. På stiene utenfor kommer alle de som tar Gaustatoppen til fots. Men utsikten her oppe fordeles ikke etter fortjeneste.

Vi som har tatt Gaustatoppen med bane og kommer fra mørket ut igjen til sommerdagen her oppe, får i løpet av noen svimlende sekunder alt servert i ett eneste stort «wow».

Gaustatoppen er, om mulig, en enda flottere opplevelse enn vi hadde tenkt oss. Selv har jeg faktisk alltid trodd at Gaustatoppen er bred og flat – slik den ser ut på avstand. Her oppe er alt annerledes. Fra Turistforeningens steinhytte og videre utover går en smal «bessegg» som vi følger så langt motet rekker. Derfra er utsikten vid – og vilt vakker.

Så nei, det er ikke nødvendig å reise til Alpene for å oppleve magasug med bane!

PS for den jernbaneinteresserte

Sam Eydes imponerende prosjekt på begynnelsen av 1900-tallet handlet om å temme fossekraft og bygge industri, men kunne ikke realiseres uten transport til og fra. Få steder ligger dårligere til for jernbane enn Rjukan, men det var likevel her Norges første elektrifiserte normalsporede jernbane kom. Rjukanbanen ble anlagt fra Rjukan til Mæl ved Tinnsjøen. Derfra ble topografien trumfet ved hjelp av jernbaneferger, før Tinnosbanen fortsatte ned til Notodden.

Sporene ligger der fortsatt. I dag som en aktivt drevet museumsbane mellom Rjukan og fergeleiet på Mæl, og som et fredet, men forlatt spøkelsesanlegg ved Tinnoset, det andre av fergeleiene ved Tinnsjøen. Der kan den, som vil, i dag klatre om bord i parkerte NSB-vogner fra 1960-tallet uten å løse billett.

Mer om Gaustabanen, Rjukanbanen og Hotel Admini
 
Kollektivtilbud for deg som vil ta Gaustatoppen med bane