Dessverre visste vi hva vi gikk glipp av. Vi hadde lest om det gule toget, Le Train Jaune, og sett en dronefilm av togreisen. Og vi hadde gledet oss, omtrent som barn gleder seg til julekvelden.

Nå stod vi her og visste at det måtte bli en annen gang.

En mild aprilkveld med dempet dagslys. Vi er de eneste reisende på stasjonen Villefranche Vernet les Bains i Sør-Frankrike.

Hit er vi kommet med buss fra Perpignan. Denne bussturen opp i fjellene har vært avslutningen på en lang reisedag som startet på et merkelig lite hotell midt i Paris. Der – opp tre knirkete trapper og inn på et vindskjevt rom – var vi blitt plassert kvelden før, som en slags nødhavn det franske togselskapet SNCF skaffet oss.

Et sted underveis på togturen fra Luxembourg til Paris tidligere samme dag var vi nemlig blitt stående midt i en nordfransk vårskog. Strømbrudd! I to timer og 40 lange minutter hadde vi stått helt stille – og ventet. Og etter hvert hadde vi innsett at de videre reiseplanene våre kom til å falle sammen som et korthus.

For slik er det, at uansett hvor godt og sirlig vi har stablet reiseruten vår – eller kanskje nettopp når alt er nøye planlagt: faller ett kort, faller også de andre.

Det beste en da kan gjøre, er å samle kortene igjen og bygge på nytt.

Derfor stod vi nå på perrongen i Villefranche Vernet les Bains og så på et lite gult tog. Det var kommet nordfra samme dag. Vi var kommet sørfra. Egentlig skulle vi reist sammen.

Det gule toget – lokaltog med turisttekke

Slik vår opprinnelige reiserute var planlagt, skulle gårsdagens reise ha fortsatt med et kveldstog fra Paris til Toulouse. Det var det første toget vi ikke rakk.

I dag skulle reisen ha fortsatt med et regionaltog fra Toulouse sørover til Latour de Carol-Entveig, en liten grenseby i Pyreneene der tre ulike jernbanelinjer møtes på samme stasjon. Og derfra skulle vi ha fortsatt med Det gule toget, Le Train Jaune, hit til Villefranche Vernet les Bains.

Som erstatning for togene vi ikke rakk, brukte SNCF skohornet og klemte oss om bord på et allerede fullbooket toetasjes TGV-tog sørover fra Paris. (Vi fikk handikapp-plassene på 1. klasse!) Normalt ville to svært gode seter om bord på et slikt supertog være mer enn bra nok, men akkurat denne gangen føltes det som et litt kjedelig alternativ.

Mens vi tok landet sørover i 300 km/t og rette linjer, snirklet et lite gult tog seg gjennom Pyreneene.

Det gule toget bruker tre timer på sin rute. Underveis har det vært innom Frankrikes høyestliggende stasjon, Bolquère-Eyne 1593 moh., gjennom 19 tuneller – og ikke minst: det har balansert over to spektakulære broer. Den ene av dem er en «hengebro» med 80 meter fri høyde over elven Tet.

Ikke rart at dette lille lokaltoget er kjent for å ha et fantastisk turisttekke. Vi reiser i forkant av høysesongen, og det er fortsatt kjølig i luften, men på varme dager kjøres toget dessuten med åpne vogner.

Og nå står det altså her, på endestasjonen sin, og venter på en ny dag.

Et siste forsøk på å rekke det gule toget

Denne milde aprilkvelden har blomsterlukt og fuglesang i luften, og allerede her på en forlatt perrong fornemmer vi at det er eventyr i vente. Likevel. Og tross alt.

Før vi forlater denne bittelille jernbanestasjonen vi dessverre har kommet til med buss, gjør vi et siste forsøk på å komme tilbake på sporet.

Døren til stasjonsbygget lar seg åpne. Her er det håp om å få hjelp!

En rikt tatovert, kun fransktalende og svært imøtekommende stasjonsbetjent tar imot. Vi stotrer og forklarer. Han forstår, men aner ikke hvilke rutetider spanjolene opererer med. Det ender med en telefon til spanske kolleger. Vi møter stor hjelpsomhet og forståelse på begge sider av grensen, men det hjelper ikke på rutetidene:

Vårt ørlille håp om å kunne ta det gule toget nordover neste dag, bytte over til et spansk lokaltog fra Latour de Carol-Enveitg og rekke Barcelona tidsnok til å nå vårt forhåndsbestilte høyhastighetstog videre, innfris ikke.

Nei vel, men her er vi – og en hullete landevei fører oss videre. Trillebager slepes i retning kveldens overnatting.

Lykke midt i uflaksen for oss: På grunn av dette lille gule toget hadde vi også bestilt og forhåndsbetalt overnatting her oppe i det sørligste bratthenget av franske Pyreneene. Det var for å slippe å kaste disse euroene rett ut av vinduet at vi bestemte oss for å ta turen opp hit likevel. Et lykkelig valg!

Det gule toget i Pyreneene
  • Det gule toget har vært i trafikk siden 1903.
  • Toget har hentet fargen sin fra det katalanske flagget. 
  • Det går i vanlig rutetrafikk hele året.
  • Interrail-billetten gjelder for dette toget. 
Villefranche de Conflent
  • By med 220 innbyggere – hele byen ligger innenfor de opprinnelige bymurene.
  • På UNESCOs verdensarvliste.
  • På listen over Frankrikes vakreste byer.
  • 734 trappetrinn opp fra byen ligger Fort Liberia.
Festningsbyen Villefranche de Conflent

Herfra og ut er dette en bloggpost om pur glede. Rundt neste sving ser vi hva vi er på vei til – bittelille Villefranche de Conflent. En kompakt bymur har beskyttet innbyggerne i over tusen år, i natt skal vi også krype innenfor.

Heldigvis kommer vi uten bil – her får ingen utenfra kjøre inn. I de to smale bygatene som til sammen utgjør hele urbaniteten her inne, er det bare byens til sammen 220 fastboende som får lov å parkere. Vi andre er selvfølgelig hjertelig velkomne – det er oss de lever av i dag. Men altså, uten bil.

Vi virrer rundt, leter etter hotellet vårt. Blir vennlig stanset av en kjentmann. Hva vi ser etter? «Hotel l’ansienne poste.» Dermed blir vi hjelpsomt gestikulert tilbake, til det første hushjørnet vi møtte her inne. Men hvordan skulle noen kunne se at dette er et hotell? Her inne er alle fasader like. Ingen neonlys som lokker gjester og nye kunder til seg. Byen fortsetter å beskytte seg selv, og må åpenbart ha innført svært strenge regler for skilting og reklameeffekter.

REDIGERT (mars 2024): Det ser dessverre ut til at «Hotel l’ansienne poste» er blitt nedlagt.

Nyforelsket i Pyreneene

Før kvelden er omme, har vi forelsket oss. I byen, i det lille familiedrevne hotellet med fire rause rom i byens gamle kaserne – og i restauranten vi blir anbefalt av vertskapet vårt. Kvalitet hele veien gjennom.

På rusleturen tilbake til Hotel l’ansienne poste er de eneste vi møter en hund. Og en mann. Vi hilser på dem begge. Vi har nøkkel til en dør lenger ned i gaten og finner det helt naturlig å være på nikk med naboen og hunden hans.

Neste morgen tar vi bussen tilbake til Perpignan. Turen tar en drøy time, og på deler av ruten følger vi en smalsporet jernbane. Det gule toget har opprinnelig Perpignan som endestasjon, men nå er det buss for tog som gjelder på denne strekningen. En ganske alminnelig buss kan aldri bli så sjarmerende som et lite gult tog, men utsikten til snøkledde fjelltopper, frodige dalsider og stupbratte småbyer er, får vi trøste oss med, omtrent den samme.

Nyttige lenker før en reise med Det gule toget i Pyreneene