Så langt jeg kan huske bakover i tiårene, var Belfast en by i nyhetene. På forskrekket avstand fulgte vi den voldelige konflikten om Nord-Irland, som oftest omtalt som en konflikt mellom katolikker og protestanter. Sa noen «terror» den gangen, var det Nord-Irland og Belfast vi først tenkte på. Så kom fredsavtalen, våpenhvile og indre selvstyre i Nord-Irland, og det ble stille. Belfast ble byen mange av oss glemte.

I dagens nyhetsbilde fremstår Belfast som et av Europas tryggeste reisemål, og fortsatt er denne britiske utposten nord i Irland uoppdaget land for de fleste av oss.

Billige flybilletter bringer nordmenn i hopetall til London, Edinburgh og Dublin hele året. I stimen på Oxford Street er det ingen som hever et øyenbryn om vi hører at det snakkes norsk både foran og bak oss, og vi er mange som har et stort hjerte for London. Men er vi ikke også stadig flere som gjerne vil fly mindre, men oppleve mer? Ja takk, begge deler, tenkte vi og la London og Belfast i samme pakke.

For oss som har et romantisk forhold til langsomme reiser gjennom land og landskap, er dessuten selve turen fra London til Belfast en fin del av opplevelsen. Reisen er også overraskende enkel å finne ut av. Og sympatisk billig. Trikset heter sail&rail og er en fastprisbillett for reiser mellom byer på de britiske øyer (se egen ramme).

Vi kom frem til Belfast en tidlig ettermiddag i oktober mens det fortsatt var noen timer igjen med dimmet dagslys. Aller først: En pub og en øl. Det er det aldri vanskelig å finne i Belfast, og her som ellers på de britiske øyer sitter det historie i veggene og stolthet i brygget. Så: Rett over i en taxi for halvannen times guiding i byen. Heller ikke det er vanskelig å finne i dagens Belfast. «Tour of the Troubles» er blitt et veletablert tilbud til byens besøkende. Belfast vil gjerne dele sin nære historie og sin samtid med oss, og dette er blitt en enkel, ekte og etterspurt måte å gjøre det på.

«Har dere hørt om Shankill Road?» Vår guide og sjåfør, Jim, har manøvrert ut av den travle bykjernen der Belfast er en storby som alle andre, med handlegater, hoteller, restauranter og severdigheter. I sentrum myldrer folk om hverandre og stoppes bare av røde lys og vanlig bytrafikk. I byens boligstrøk råder fortsatt helt andre tilstander. Protestantenes hovedgate Shankill Road løper parallelt med katolikkenes Falls Road. Det er ikke store avstander som skiller de to gatene, de skilles av en avgrunn.

Hvor dypt splittet byen fortsatt er, forstår vi kanskje best når Jim stanser ved en åpen port i en mur. Kl 18 hver kveld stenges porten. Da er boligområdene på hver side lukket og stengt for hverandre helt til neste morgen. Er du på «feil side» da, har du en lang vei å gå.

På hver sin side vokser en ny generasjon katolikker og protestanter opp, går på hver sine skoler og får hvert sitt verdensbilde

Er det virkelig slik? Fortsatt? Vi spør flere ganger og kjenner ubekvemt på vår egen uvitenhet om dagens Belfast. Her i en moderne storby i dagens Storbritannia lever folk med murer mellom seg og naboene. Murene går på kryss og tvers gjennom byens arbeiderstrøk. På hver sin side vokser en ny generasjon katolikker og protestanter opp, går på hver sine skoler og får hvert sitt verdensbilde. Riktignok har det skjedd noe den siste tiden. Gravemaskiner har i det siste ryddet unna et par av disse såkalte «fredsmurene», men over hundre står fortsatt igjen i Nord-Irland.

Både ofre og helter er det mange av i Belfast. De hedres og dyrkes på begge sider av murene, men historiens fortegn skifter med ståsted. Byens politiske veggmalerier og dekorerte murer er ikoniske, og «Tour of troubles» tar oss forbi mange av dem. Jim stanser, lar oss fotografere, tar seg en røyk, forteller. Det er flere drosjer i samme rute og samme ærende denne ettermiddagen, men det er Jim som formidler historien på sin måte til oss, og det oppleves personlig, nært – og sårt. Han har nok sitt ståsted, Jim også, men det han først og fremst vil formidle, er at i Nord-Irlands blodige historie er alle tapere.

Vi fikk et kort opphold i Belfast denne gangen. Uværet Ophelia forsinket overfarten vår med et døgn, og neste dag valgte vi å reise videre ut i Nord-Irland. Mange severdigheter står derfor igjen på vår Belfast-liste, blant dem Titanic-museet, som omtales som ett av Europas beste og mest moderne. Det får bli neste gang. Drosjeturen med Jim var et opplagt førstevalg.