Togreisen fra Malaga til Cadiz tar bare fem timer, togbytte inkludert. Likevel har vi reist langt – fra en turisttett middelhavskyst til en spansk atlanterhavskyst som er langt mindre preget av masseturisme.

Her i Cadiz er vi kommet til en by «uten bruksanvisning». Den er ikke som de mer kjente turistbyene i Andalucia der alle besøkende vet hva de vil se og står tålmodig i kø for å nå frem til severdighetene. Selv guideboken over alle guidebøker, Lonely Planet, begynner sin beskrivelse av Cadiz med å fastslå at byen er vanskelig å beskrive.

Reiser vi til Granada, vet vi at det er Alhambra som er indrefileten, slik moské-katedralen Mezquita er det i Cordoba. I Cadiz, derimot, har kriger, angrep og jordskjelv fart ille med severdighetene underveis, men til gjengjeld har gryten putret og kokt sammenhengende i over 3000 år. Blant nåværende europeiske byer er Cadiz dermed en av de aller eldste, noen ganger til og med utropt til den eldste av dem alle.

Innfarten til dagens Cadiz gir ingen assosiasjoner hverken til fønikere, kartagere, romere eller arabere. Toglinjen tar oss inn i en stor, moderne og temmelig uhåndterlig havneby, strategisk plassert på en lang halvøy. På innsiden har byen naturlig havn og god beskyttelse mot Atlanterhavet. De lange sandstrendene på utsiden er tilsvarende ubeskyttet mot storhavet og dermed attraktive for surfere og kitere.

Vi som kommer med tog for å oppleve en essens av europeisk historie, skal bare sitte rolig på til siste stasjon og la den moderne storbyen gjøre seg ferdig utenfor vinduene. Når vi så går av toget, har vi gamlebyen foran oss. Den fyller det som er igjen av Cadiz-halvøyen med gater og smug så smale at nåtidens bytrafikk aldri helt har klart å trenge seg på. Dette er en by til å gå, og ikke minst til å gå seg bort, i! Om vi følger Calle Sacramento, gaten som skjærer som en rett strek i kartet midt gjennom hele gamlebyen, kan vi komme til det nordvestligste ytterpunktet av Cadiz i løpet av en halvtime. Velger vi å holde oss langs strandpromenadene rundt gamlebyen, kan vi gjøre hele runden på anslagsvis halvannen time. Kort sagt: Det er aldri langt til noe, og absolutt ikke farlig å gå seg bort. Tvert imot. Det hører med til selve Cadiz-opplevelsen å miste himmelretningen og deretter finne igjen havet på et uventet sted.

Ikke vet jeg om Thorbjørn Egner noen gang besøkte Cadiz. Men om han har vært der, vet jeg hvor han fant sin Tobias. I nyere historie hadde Cadiz sin storhetstid i det 18. århundre, da byen overtok handelsmonopolet med Amerika. Velstående handelsmenn bygde i den perioden mange av husene som i dag preger byen. Over hundre av dem har et utsiktstårn, konstruert for å kunne følge med på skipstrafikken. Det høyeste av tårnene, Torre Tavira, er i dag museum. Selv om Cadiz kommer uten bruksanvisning, er dette et råd som går igjen og som jeg entusiastisk gir videre: Begynn besøket i byen med en tur til topps i Torre Tavira!

Så mye hav, så mange hvite vegger – så fantastisk mye lys!

Der oppe forstår vi hvorfor denne spanske kyststripen har fått navnet Costa de la Luz – Lyskysten. Så mye hav, så mange hvite vegger – så fantastisk mye lys! I et stummende mørkt rom i etasjen under får vi dessuten en eventyrlig introduksjon til Cadiz når guiden aktiverer tårnets «Camara Obscura». Dette er en fascinerende innretning som lar oss se hele byen som et levende speilbilde.

På vei til Torre Tavira har vi allerede, og uplanlagt, fått med oss to andre av byens mest markerte bygg: Katedralen og det store innendørs fiskemarkedet. Det første er et landemerke som ble påbegynt under storhetstiden på 1700-tallet, men først fullført over hundre år senere. Underveis hadde stilarten endret seg fra barokk til ny-klassisk, og budsjettene var blitt trangere. Byens fiskemarked, Mercado Central, har ikke et like prangende ytre som katedralen. Når vi kommer inn, er det likevel – må det være lov å si – vel så overveldende. Dette er ikke en fiskebutikk for pyser! Her er havet behørig representert med stort og smått, og ingen skapning er blitt utestengt på grunn av utseendet.

Fiskemarkedet åpner kl 5 hver dag. Mye av det som omsettes her, kan vi senere på dagen møte igjen på byens mange caféer, barer og restauranter. Og ofte som byens spesialitet – frityrstekt fisk.

Det er uendelig mange spor å følge gjennom en by med over 3000 år historie. Vi som har 1814 som naturlig referanse, lar oss kanskje aller mest fascinere av museum og minnesmerker som markerer årstallet 1812. På dette punktet i historien holdt Cadiz med hjelp av den britiske flåten stand mot Napoleons okkupasjon av Spania. Her samlet den gang en liberal spansk elite seg og skrev en grunnlov som i sin samtid var radikal og fremtidsrettet. Cadiz-grunnloven av 1812 overlevde ikke den spanske kongens hjemkomst kort tid senere, men den ble et viktig forbilde for grunnlovene i flere andre land, vårt eget inkludert.

Den som driver gatelangs i gamlebyen i Cadiz, kan også fort komme til å spore av historien og havner kan hende som oss på en restaurant i solen med utsikt til horisont og hav. Det var omtrent her han satt, James Bond også, da Halle Berry så beleilig steg opp av havet i Die Another Day. Men var ikke det på Cuba, da, sier du? Jo da, men filmingen ble gjort her, i forunderlige og mangslungne Cadiz.